bilindustrien

fra extra

Det siste året har regjeringen, med god støtte fra andre partier på Stortinget, lagt opp til å endre migrasjons- og integreringspolitikken for å avskrekke migranter fra å reise til akkurat Norge. Det har blitt et mål å være streng, ikke minst har det blitt et mål å i hvert fall ikke bli oppfattet som mer sjenerøse enn andre land. Dette er en øvelse regjeringer over hele Europa holder på med nå, noe som samlet gir en rask forverring av vilkårene for migranter.

Ett av de siste tiltakene her hjemme er at asylsøkere som i dag mottar «matpenger» mens de bor på mottak, fra 2017 ikke lenger skal få dette i form av ubundne penger. I stedet skal de få støtten overført på en slik måte at den bare kan brukes på mat og andre ting som norske myndigheter regner som nødvendige. Målet med dette er å sørge for at ikke pengene blir brukt til andre formål, for eksempel til å betale ned gjeld eller forsørge familiemedlemmer hjemme. Samtidig skal innstrammingene samlet sett også «sende et signal» om at migranter på reisefot ikke burde komme til Norge.

Er det grunn til å tro at det nye tiltaket, altså å binde overføringer til enkeltpersoner og familier som venter på svar på asylsøknaden sin, virker etter disse hensiktene? Vi vil legge de mer symbolske sidene ved denne innstrammingen til side og i stedet se på om det å binde overføringene vil gi de konsekvensene regjeringen ønsker. Bistands- og migrasjonsforskningen gir oss noen eksempler vi kan vende oss til for å vurdere dette, og under redegjør vi for fem innvendinger mot omleggingen.

For det første viser bistandsforskning at bundne overføringer ofte er mindre effektive enn kontanter. Selv om kontanter eller overføring av ubundne midler betyr at pengene kan brukes på andre ting enn myndighetene mener er ønskelig, kan det likevel gi bedre uttelling for hver skattekrone som brukes.

Fra myndighetenes side er administrasjon og kontrollen av et kupongsystem både byråkratiserende og kostnadskrevende. På mottakersiden finner vi ikke en standardisert asylsøker, men mennesker og familier med svært ulike behov, som mest effektivt møtes når de selv får gjøre prioriteringer med de ressursene de har til rådighet.

For det andre er det slik at disse overføringene, uansett hvor sjenerøse eller knappe de er, handler om mer enn forholdene for den enkelte asylsøker. Tilstrekkelige sosiale overføringer til asylsøkere som venter på saksbehandling er en investering i et samfunn med minst mulig forslumming og barnefattigdom, og som hindrer en ytterligere utvikling av svarte, kriminelle arbeidsmarkeder. Midlene overføres altså ikke bare til asylsøkere for å møte deres behov, men også for å møte samfunnets behov.

Vårt tredje poeng gjelder hva regjeringen begrunner tiltaket med, nemlig at man frykter at asylsøkerne bruker ubundne midler til å sende penger til familie i hjemlandet og for å tilbakebetale gjeld til menneskesmuglere. Hvorvidt dette er tilfelle i dag, vet vi lite om, og det virker overilt å omlegge systemet basert på en antakelse om at det er dette pengene brukes til. Solid forskning tilbakeviste i fjor en liknende og nokså utbredt antakelse om at kriminelle organisasjoner stor bak tiggersituasjonen i Norge.

Vårt fjerde poeng er at selv om noe av pengene skulle vise seg å bli brukt «feil», så gir forsøk på å hindre dette såpass store omkostninger for individer og samfunnet at det trolig lønner seg å tåle dette svinnet. For norske borgere har man beveget seg bort fra bundne penger, det var nedverdigende og lite framtidsrettet å ta fra sosialklienter handlefrihet, verdighet og trening i å bruke penger.

Det vil nok alltid finnes mottakere av ubundne penger som vil bruke dem «feil», enten det er på narkotika, på gjeld eller på familiemedlemmer i et annet land. Den gjengse mistenkeliggjøringen av sosialhjelpsmottakere har imidlertid trolig liten rot i forskning.

For eksempel konkluderer en metastudie (de gjennomgikk 30 andre studier) om «feil» bruk av sosiale overføringer, gjennomført av Verdensbanken, med at bekymringen for at sosialhjelpsmottakere bruker overføringer på «fristelsesvarer» som tobakk og alkohol er «uberettigede».

Når det gjelder annen «feil» pengebruk vil mottakere uansett finne måter å tilpasse seg eller lure systemet på. De kan for eksempel omsette rabatterte «kupongvarer» på finn.no, med betydelig lekkasje av midler til tredjepart. Eller de kan skaffe seg tilleggsinntekt gjennom svart arbeid, kriminalitet eller prostitusjon for å betale for de «uønskede» behovene sine.

Selv om det ikke er en statlig prioritering at overføringer ment på mat brukes på rus, gjeld og forsørgelse av personer i andre land, er det enda mindre ønskelig at personer utvikler ferdigheter i å lure staten og i å begå kriminalitet.

Å forvalte penger er en viktig del av voksenrollen, i Norge og andre steder. Å behandle asylsøkere som folk som ikke kan forventes å klare det, kan lett bli en selvoppfyllende profeti. De som får avslag på asylsøknad får tilbud om å returnere assistert med kontantoverføringer som skal sikre reintegrering i hjemlandet. Norske myndigheter investerer mye i slike ordninger, og ønsker at disse skal gi varige resultater.

Å kunne forvalte penger på en god måte er nødvendig for at de skal få det til, og er en ferdighet man bør investere mer i enn i dag gjennom hele asylprosessen, ikke mindre. De som får medhold på søknaden skal bli fullverdige samfunnsborgere raskest mulig, med det dette innebærer av ansvar for egen og andres økonomi og ve og vel. At asylsøkere starter integreringsprosjektet sitt uten trening i å forvalte penger i en norsk kontekst, er ikke ønskelig.

Vi vil altså hevde at det å innføre et system hvor støtte til asylsøkeren bindes til spesifikke formål er symbolpolitikk, og ikke kunnskapsbasert bruk av skattekroner.

Bindinger av overføringer er kostbart, for både skattebetalere og mottakere, enten de skal dra eller bli, og har i tillegg potensial for å generere atferd som samfunnet er lite tjent med.