LEONARD COHEN VAR rockens store gentleman. Men han var altså ikke udødelig, noe han selv spøkte med da han for noen få uker siden utga albumet som skulle bli hans siste; «You Want It Darker».
Plata hørtes ut som en dødsmesse, som et farvel til verden. Men Cohen fortalte at han ikke hadde tenkt å ta avskjed ennå. Han skulle bli 120 år. Nå har han forlatt oss, etter 82 fantastiske år på jorda.
COHEN VAR ROCKENS store poet, en makeløs, mørk crooner som framførte sine bilder av tilværelsen med en suggerende og inntrengende form for coolhet. Sangene hans rommet situasjoner og bilder som for alltid vil stå som vakre visjoner av tilværelsen, fra «Suzanne» til «First We Take Manhattan», fra «Tower of Song» til «Hallelujah».
COHEN SKAPTE et eget, lyrisk univers som han med dyp intimitet spredte til sine lyttere, både de som satt foran platespilleren og de som opplevde hans konserter, som han de seineste åra har holdt mange av for sitt hengivne, norske publikum. Jeg ser for meg hvordan han nærmest kom dansende inn på scenen, med sin mørke dress, sin svarte hatt og sitt store smil til verden.
Når han åpnet sin dype røst på scenen og fikk svar av sitt kor av kvinnestemmer, var det som om han åpnet en samtalte direkte med en ukjent evighet.
HANS TEKSTER GJENSPEILTE en sensualitet og lidenskap for jordiske gleder, ikke minst gjennom samvær med kvinner. Samtidig strakte han seg etter det han ante som et større univers, et bakteppe til tilværelsen. Han bar i seg en overskridende religiøs lengsel, som tok opp i seg både den jødiske bakgrunnen, kristen mytologi og buddhistisk meditasjon.
DEN SAMME ROEN og vennligheten han viste på scenen, utstrålte han privat. Jeg møtte ham ved én anledning. Et fantastisk priviliegium. Cohen var en mann fullstendig uten stjernenykker, et menneske som valgte sine ord med omhu og som samtalte, snarere enn å svare på spørsmål. Han utstrålte en nærhet som i en kort halvtime føltes personlig.
COHEN STARTET KARRIEREN som poet allerede i 1956. Han reiste til Europa. På den greske øya Hydra møtte han den norske forfatteren Axel Jensen og hans kone Marianne, som etter hvert ble Cohens kjæreste, et forhold som varte gjennom mange år og som er skildret i sangen «So Long Marianne». Kontakten beholdt de hele livet. Da Marianne Ihlen i juli i år brått ble syk og døde, sendte Cohen en varm hilsen til henne på sykesenga. Han forsikret henne at han snart ville følge etter henne.
Ingen visste hvor snart det skulle skje.
Da Bob Dylan fikk Nobelprisen i oktober, kom Cohen med en av de flotteste gratulasjonene: «Å gi Nobelprisen til Bob Dylan er som å gi Mount Everest en medalje for å være det høyeste fjellet,» sa han. Utsagnet gjenspeiler den humoren og språklige presisjonen som også var Leonard Cohens varemerke.
SANNELIG VAR HAN også selv en av samtidas store sangpoeter. Da han først begynte å spille inn plater, fant han snart sin stil. Den særpregete, hviskende og resiterende stemmen, kombinert med tilsynelatende enkle melodier og innbydende harmonier. Og de fabelaktige tekstene, for eksempel i den tidlige «Stranger Song»:
Ah, you hate to see another tired man
Lay down his hand like he was giving up the holy game of poker
And while he talks his dreams to sleep you notice there’s a highway
That is curling up like smoke above his shoulder
It’s curling just like smoke above his shoulder
SANGEN SYNES å ha en fortsettelse på den nyeste plata, i «Leaving the Table»:
I don’t need a reason
For what I became
I’ve got these excuses
They’re tired and lame
I don’t need a pardon, no, no, no, no, no
There’s no one left to blame
I’m leaving the table
I’m out of the game
I’m leaving the table
I’m out of the game
Leonard Cohen har etterlatt seg et makeløst musikalsk og lyrisk verk. Det er bare å takke i ydmykhet for den visjonen av verden han har latt oss få ta del i.