KONSERT: I motsetning til, si, Giorgio Moroder eller Elton John, har Paul Simon eldet med stil.
«
Simon spiller som om det ennå er hemmeligheter å avdekke i låter han har fremført utallige ganger
»
Hvor
Oslo Spektrum
Tilskuere
Sannsynligvis skyldes det at han alltid har vært en olding. Allerede da han på midten av 60-tallet slo igjennom som den ene halvdelen av Simon & Garfunkel, var låtskriverkunsten hans preget av en resignasjon og tvetydighet som vanligvis følger med en mannsalder under tidens piskeslag.
Det hjelper så klart at 75-åringen også er typen som tilsynelatende nekter å la seg henfalle til komfortsonen.
Årsferske «Stranger to Stranger» er nemlig fylt med soniske krumspring som ikke bare er smakfulle, men også oppriktig lekne. At den infernalske italienske produsenten Clap! Clap! bidrar på albumet uten at det låter det granne krampaktig, er i seg selv beundringsverdig.
Under kveldens konsert i Oslos blodfattige storstue, kommer denne oppdagelsesreiseren i ham mest bokstavelig til uttrykk under «Spirit Voices» – ett blant en hel håndfull åpenbare høydepunkter – en vidunderlig hypnotisk melodi hvor trubaduren beskriver sitt skjellsettende møte med ayahuasca.
Det er noe skjønt i at en såpass folkekjær og sober sanger som Simon benytter seg av musikkens mangslungne kraft til å antyde at enkelte rusmidler faktisk kan berike tilværelsen – mer eller mindre synkront med at debatten rundt dette begynner å skyte fart i norsk offentlighet.
Kledelig nok har «Spirit Voices» et åpenbart tropisk tilsnitt ved seg, og er langt fra den eneste låten i kveld man kan si det om. Selv klassikeren «The Boxer» er krydret med en forførende spansk gitar, signert hans kamerunske kamerat Vincent Nguini.
Faktisk teller backingbandet hans hele ti mann, inkludert den briljante bassisten Bakithi Kumalo, som spilte en helt sentral rolle på det nå 30 år gamle mesterverket «Graceland». Tross det store antallet kokker, er det kun under «The Cool, Cool River» at Simon & co. står i fare for å la det koke over; med storbandpreg og en vilter pianosolo helt til sist kjennes den dessverre overlesset.
Ellers er imidlertid det å skue utover de elleve musikantene på scenen som å studere en flittig bikube, der de sammen – i likhet med alle virkelig gode band – utgjør langt mer enn summen av sine bestanddeler. Stilsikkert veksler de mellom kreolske rytmer, ørkenblues, tropicália og township jive, samt delikat yacht rock («Still Crazy After All These Years», med saksofonsolo og det hele).
Kanskje mest slående er dette samspillet under «Stranger to Stranger», hvor det vektløse synthtemaet i bunn gradvis får mer kjøtt på beinet, mens Simon selv byr på en vokalleveranse god, og ikke minst rørende, som noen.
«Words and melodies/Easy harmonies», synger han, som om det han har drevet med i over et halvt århundre er verdens enkleste sak. Jeg kan ikke se det klart fra tribunen, men jeg fornemmer at han gliser litt lurt idet han synger det. Her står tross alt Paul Simon i 2016, og spiller som om det ennå er hemmeligheter å avdekke i låter han har fremført utallige ganger.
Da gjør man best i å høre godt etter.