Dette med å tipse på restaurant eller i taxi, er blitt konstant hodebry. Særlig hva gjelder restaurant. Jeg er selvfølgelig ikke snauere enn at jeg begrunner det prinsipielt; hvorfor er det slik at enkelte yrkesgrupper skal få gleden av en ekstra oppmerksomhet fra kundene, mens andre må nøye seg med timelønn?
For mange ansatte utgjør tips en ikke ubetydelig del av inntekten. Se bare på Theatercafeen. Servitørene gikk i 2005 til sak mot sin egen arbeidsgiver da denne appellerte til deres sosialdemokratiske tilbøyeligheter ved å innføre deling av tips med hovmestere, kokker og soussjefer. For disse servitørene utgjorde tips alene 150.000 til 200.000 kr hvert år. Saken havnet til slutt i Høyesterett, hvor servitørene tapte.
Selv om Theatercafeens tipsrate sannsynligvis hører med til det mer uvanlige, er poenget mitt det samme; tips er en ikke ubetydelig del av inntekten til den enkelte, og jeg kan ikke forstå hvorfor gjestene skal betale ekstra lønn til servitører og taxisjåfører.
Etter mitt skjønn knytter tips seg til en noe gammeldags og utdatert tanke om å gi noe ekstra til noen som trenger det. De aller fleste innen hotell og restaurantnæringen er ikke så lavt lønnet lengre at det ikke skal være rom for husvære og mat, mv. En tariffavtalebinding med minstelønnssatser er heller ikke spesielt vanskelig å få på plass. Minstelønnssatsene er nettopp ment å skulle sikre at servitøren ikke trenger å bo under ei bru når arbeidsdagen er over. I Norge har vi generelt god tariffavtaledekning – i motsetning til det store utland. Jeg tipser derfor ofte i utlandet, men ikke i moderlandet. Sannsynligvis bidrar også tips til at hotell- og restaurantansattes lønnsnivå holdes nede.
Noe av utfordringen i eksempelvis serveringsbransjen er at tariffavtaledekningen er veldig lav. Min teori er at tipsglade gjester bidrar til å holde tariffavtaledekningen lav og lønnen nede. Dersom tips utgjør en ikke ubetydelig del av servitørenes inntekt, vil også behovet for en tariffavtale reduseres. For mange ansatte er nemlig tryggheten i tariffavtalen ofte knyttet til lønnsnivå og tillegg for mertid og ugunstige arbeidstider etc. Ved å tipse bidrar gjestene til å holde lønnsnivået oppe, selv om det helt klart er arbeidsgiveransvar å sørge for at de ansatte mottar en anstendig lønn. Jeg registrerer at mine tanker ikke er nybrottsarbeid. Lederen i Oslo Servitørforening har sagt det samme.
Så er det jo unektelig noe underlig ved at det er serveringsbransjen og taxibransjen som skal nyte godt av gjestenes behov for å betale for noe vi skulle tro var innbakt i den opprinnelige prisen; god service. Hvorfor tipser vi ikke frisøren? Eller bilmekanikeren? Hvis vi først skal tipse, hvorfor er det akkurat de som jobber som taxisjåfør eller servitør som skal tilgodeses av givervillige nordmenn?
Jeg kjenner imidlertid ofte på det sosiale presset. I likhet med 60 prosent av de øvrige restaurantgjestene. Jeg føler meg som en skikkelig kjip kjerring hvis jeg ikke gir tips. Samtidig irriterer det meg grenseløst at jeg blir bedt om å taste inn totalbeløp når jeg skal betale for taxien eller for maten. Naive meg som forutsetter at prisene tar lønnskostnadene innover seg. Noen ganger synes jeg servitøren eller taxisjåføren er ekstra hyggelig, og da skjer det fra tid til annen at jeg kaster alle prinsipper over bord.
Men jeg har jo like fullt et dilemma her. Skal jeg praktisere kjip kjerring-konseptet mitt fullt ut, skal jeg være like inkonsekvent i praksisen som jeg er i dag, eller skal jeg tipse alle som gjør jobben sin. Jeg heller nok i retning av at de generelle arbeidsvilkårene til servitører og hensynet til ansatte i andre serviceyrker, tilsier at jeg kjører på med kjip kjerring.