SELV om Therese Johaug har en spesiell plass hos det brede hjemlige idrettspublikummet, blir denne saken hverken bedømt på følelser eller forståelse. Dagens melding fra påtalenemnda i Antidoping Norge er en tydelig beskjed både til oss og utlandet på det motsatte:
- De norske antidopingmyndighetene behandler Therese som hvilken som helst anonym styrkeløfter.
Noe annet ville da også vært en skandale og over tid virke ødeleggende både for skiløperen selv og forsøket på å demme opp for dopingsvindel både i nasjonal og internasjonal idrett.
FOR nå gjelder det å gjennomføre et troverdig juridisk prosess samtidig som vi beholder både følelser og forståelse. Det betinger en tydelig grense mellom landslaget og Therese.
Allerede der er det grunn til ettertanke:
- Det hadde vært enda verre i dag om Therese måtte bli hentet ut av landslagstroppen på Gardermoen fordi hun skulle være med vennene til treningssamling i Alpene.
Der det er naturlig å ville hjelpe og støtte en lagvenninne du stoler på, går det ikke lenger å være medmenneskelig på den måten.
DET var der det glapp i den forrige store norske dopingsaken. Kappgjengeren Erik Tysse fikk hjelp under soning av Olympiatoppens egen treningsekspert fordi personer nær ham ikke kunne tro at han dopet seg med vilje.
Det er det fortsatt lov å tro, men poenget er å være lojal overfor de internasjonale bestemmelsene som regulerer forholdet mellom en utestengt utøver og den organiserte idretten.
Sånt er lett å glemme når vi sammenligner bloddoping avslørt rett etter konkurranse med en leppesalve med et anabolt virkestoff uten prestasjonsmessig effekt, men det går ikke:
- Ingen av Skiforbundets folk skal hjelpe Therese om hun har krefter igjen til å trene som vanlig.
Det gjelder selvsagt også skiskytternes nye trener, Egil Kristiansen, som nå er Thereses personlige rådgiver. De kan ikke lenger trene sammen.
DISSE reglene er kommet de siste årene for å rydde opp i de verste internasjonale dopmiljøene, og vi har pukket på dem. Da finske doptrenere og dopledere litt etter litt fant tilbake til sporten etter Lahti-skandalen i 2001, var det jo det norske skimiljøet som klaget.
Det er ingen sammenheng mellom et tilnærmet helt finsk VM-lag på dop og den enkeltstående hendelsen med Thereses leppesalve, men nettopp derfor skal norsk idrett være pinlig nøyaktig med å overholde reglene. Her er det virkelig snakk om å sjekke systemet; for å bruke et uttrykk fra de mange som har forsøkt å bruke denne Therese-saken til en systemkritikk.
SKILLET mellom de utestengte og sportsmiljøet deres, drar selvsagt med seg landslagslege Fredrik S. Bendiksen. De nye bredere antidopingkampen har tatt inn over seg at reaksjonene må omfatte både ledere, trenere og leger.
Det skjønte Bendiksen da han trakk seg. Han har formelt sett gitt en landslagsutøver dop selv om mengde og form var uten prestasjonsmessig betydning.
Akkurat det gjør den videre straffeutmålingen også mot ham interessant; om det går an å bruke et sånt ord i en så trist sak.For der vi alle må kontrollere følelsene idet Thereses eget håp om frifinnelse ble betydelig svekket, går det an å beholde all forståelsen.
Det gjelder både for den rettsavgjørelsen som rent juridisk måtte komme, og at dette ikke er en fortelling om en seiersrobot men et medmenneske.