Etter noen uker med mye klapping i hendene for høy forsvarsteknisk troverdighet og modige problemstillinger, har vi kommet til en «Nobel»-episode jeg sliter litt mer med å svelge. I alle fall som tabloidavisjournalist.
Men kanskje jeg bare burde gå og legge meg i badekaret med en iskald gin tonic og kjenne på at ubehaget langsomt forsvinner, for å ta forsvarssjef Ekeberg på ordet.
De som fortsatt er mest opptatt av det forsvarstekniske i denne episoden, kan som vanlig scrolle helt ned til bunnen av recappen, for å lese hva Dagbladets ekspert på feltet, Kristoffer Egeberg, mener om den saken.
- SPOILER ALERT: Her kommer vi til å plukke ukas episode fra hverandre, så ikke les videre dersom du ennå ikke har sett den. Les heller recappen for episode fire her (og før du begynner å kverulere: Episode én og to ble sendt etter hverandre den første uka).
Avslørt som drapsmann
Allerede i første scene tetner det seg voldsomt til for Erling. Han får tilsendt et bilde av dagens VG-forside, der han blir outet som knivdrapsmannen fra parkeringshuset. Det vil si, han er «anonymisert» med et helt usannsynlig dårlig sladdet portrettbilde. Det er for øvrig slående hvor papiravis-fokusert denne serien er, hvorfor får han ikke bare en lenke til saken på VG Nett?
Vi hopper tilbake til Afghanistan, seks uker tidligere, der vi endelig får svaret på hvorfor Zamani ble omtalt som «JPEL-target» i SMS’en han fikk på Konserthuset. Selveste FSK-sjef Ekeberg brifer troppen før et spesielt oppdrag, et de har fått av NATO, «på grunn av vår statistikk». De skal flys inn og ut av amerikanerne, til et hus der de skal pågripe to menn og drepe en tredje – Zamani.
Det er ikke lenge siden troppsjef Burås sa at Zamani neppe kom på noen «Kill or capture-list» med det første. Men nå vil altså NATO vil ha ham drept, fordi de regner ham som bakmannen for flere IED-drap (Improvised explosive device). Etterretningen deres stemmer imidlertid ikke, Zamani er ikke i huset. De to andre mennene blir tatt til fange, to andre blir skutt rett ned, og flere kvinner og barn blir antakelig ganske traumatisert.
Så da Erling traff på Zamani i et parkeringshus i Oslo, var det altså bare noen uker etter at han hadde fått i oppdrag å drepe mannen. Var det derfor han stakk ham ned, i stedet for bare å slå ham i svime, som de andre?
Brannslukking i departementet
I Oslo sier Johanne til Utenriksministeren (i serien som i virkeligheten kalt Umin) at han bør si henne opp. Men forsvarssjef Ekeberg forteller at han «trenger henne i spill». (Hvilket betyr å herse med VG-journalister, mer om det etterpå). For øvrig forteller han Umin at den som sendte Erling sms’en må ha visst at det var Ekeberg som brifet ham om at Zamani stod på dødslista. Ellers ville han jo ikke sendt sms’en fra Ekebergs nummer. Snakker vi om en i troppen? Eller en amerikaner?
Vis mer
Umin forteller Ekeberg at den ene gangen Erling traff Zamani i Afghanistan, var han også med, og det samme var en Taliban-leder. Kommer det ut, blir livet en god del farligere for norske Afghanistan-soldater. Derfor vil han bruke unntaksregelen til å «kneble pressen».
Men Ekeberg vil ha Erling renvasket også, han er nemlig en av soldatene som USAs forsvarsminister har bedt om å få møte når han kommer til Norge noen dager senere.
Samtidig sitter Erling i bilen med Rikard, som får barneversjonen av Zamani-problemet, og tv-seerne får det dermed inn med teskje: «Han prøvde å drepe kona si. Fordi – det er litt komplisert, asså – men det er fordi hun fikk ham til å føle seg dum, fordi han følte at han mistet det som kalles ære.»
Men stemmer det? Var det kun fordi hun hadde vanæret ham, eller lå det noe mer bak? Og når Rikard spør om krigen er i Norge nå, og Erling svarer «Nei, det er den ikke», stemmer det? Er ikke hele denne serien en påminnelse om at krigen på mange måter er i Norge, det er bare de kjipeste handlingene som ikke er det?
Avrusningen må vente
Erling og Rikard er på vei til farfar, og om Erlings dag er tøff, er bestefarens dag trolig tøffere. Han er tidligere jockey, får vi vite senere i episoden. Men noen år tidligere falt han av hesten, ble avhengig av smertestillende og siden av heroin. Nå forsøker han å avruse seg selv, men har kraftige abstinenser. Ikke før har sønn og sønnesønn fått ham i seng, før Ekeberg dukker opp her også (Dette er Dennis Storhøis episode!). Erling må melde seg hos politiet, og Johanne er opptatt med å redde omdømmet hans, så kan Rikard være hos bestefar?
Vis mer
Tja. Står det om rikets sikkerhet, må både fars avrusning og sønns velbefinnende vike, selvsagt. En blås senere, og bestefaren planlegger ridetur med barnebarnet.
Hvordan håndtere slitsomme journalister
Johanne har besøkt Jon Petter og satt ham i gang med noe videoredigering. Nå møter hun Sven Rasch, på det serieskaperne øyensynlig tror er det beste stedet for en diskré samtale med en journalist. Pressebaren Stopp Pressen!
Rasch er så fornøyd med seg selv at han allerede har kjøpt seg en øl, og sitter og gliser dumt som han pleier (er den eneste reporteren på rollelista virkelig nødt til å være en såpass stor gjøk?).
Men smilet forsvinner når Johanne forteller at PST er i gang med å ransake kontorplassen hans. «Vi forbeholder oss retten til å gripe inn når rikets sikkerhet er i fare», sier hun, med den mest arrogante stemmen jeg har hørt på norsk tv hittil i år. «Pressens etiske råd» (hvem nå i alle dager det er) er visst informert om at unntaksregelen er trådt i kraft.
Vis mer
«Jeg snakker med deg nå, slik at du skal forstå at i dag har du ansvar for rikets sikkerhet. Har du forstått hva jeg sier?» avslutter hun (Rettelse: Det er den mest arrogante stemmen jeg har hørt hittil i år).
Hvordan håndtere slitsomme etterforskere
Imens har Erling meldt seg for politiet, der han forteller at han drepte Zamani fordi ha prøvde å drepe en kvinne, men det meste annet er gradert. Ikke lett å være politietterforsker her, og verre skal det bli, når Ekeberg dukker opp her også. Han viser fram videoen Jon Petter har redigert, som viser hvordan Wasima først ble reddet av norske soldater i Afghanistan, og deretter forsøkt slått i hjel i parkeringshuset, før Erling kom til unnsetning. Etterforskeren blir beordret til å fortelle pressen at soldaten som reddet Wasima er tidligere kystjeger. Slik vil de unngå å oute Erling som spesialsoldat.
«Jeg synes det er meget ubehagelig at jeg blir nødt til å lyve til pressen», sier etterforskeren. «Da får du bare glede deg til du kommer hjem og kan legge deg i badekaret med en iskald gin tonic og kjenne på at ubehaget langsomt forsvinner», svarer Ekeberg tørt og bare nesten like arrogant som Johanne.
Ubehag er det nok av i bilen til ekteparet Riiser etterpå også. Johanne, som nettopp var så iskald i møtet med Rasch, er nå på gråten av å ha sett videoen «der du dreper ham på to sekunder». Erling tenker visst at her er det bare å kjøre på når han først er i gang, og forteller om andre drap han har begått i nasjonens tjeneste. Inkludert den lille gutten han «tok ut» helt til å begynne med i serien. Johanne ser kvalm ut.
Amerikaner i byen
Så til det jeg kanskje sliter mest med, VG-forsiden dagen etter: «Knivdrapet var en heltedåd. Soldaten reddet kvinnen fra henrettelse for andre gang» lyder forsidetittelen, uten sitatstrek (det er altså noe avisa selv slår fast), over et usladdet bilde av Wasima (Er ikke hun i skjul hos e-tjenesten? Hvorfor er det bilde av henne?) og et like dårlig sladdet et av Erling. At avisa har slukt forsvarssjefens heltehistorie med hud og hår og uten forbehold, er nå én ting. En annen er at forsiden ikke ser ut i måneskinn. En serie som har brukt så mye ressurser på korrekte militær-rekvisitter, kunne gjerne spandert noen få minutter til på å lage et troverdig avisoppslag.
Uansett. Forsiden kommer akkurat i tide til besøket til den amerikanske forsvarsministeren. På mottakelsen forsøker utenriksministeren å diskutere noe norsk granatammunisjon, som han vil at amerikanerne skal teste. Den amerikanske ministeren er mer opptatt av å snakke om Taliban. Stemmer det at Norge har kontakter der? USA vil gjerne bli introdusert. Umin bekrefter ingenting åpent, men ganske mye mellom linjene, og amerikaneren svarer med å takke ja til ammunisjonen. Mingle-forhandlinger på høyt nivå der, altså!
USA er også svært fornøyd med innsatsen til de norske spesialsoldatene. Midt i et musikkinnslag (hei, Marion Ravn, Robert Post og Shaun Bartlett!), drar forsvarsministeren med seg Erling og medsoldat Håvard til et annet rom, der de høytidelig, men i all hemmelighet, får overrakt hver sin bronsjestjerne.
Mens han mottar medaljen, flimrer bilder fra alle de siste oppdragene foran øynene på Erling. Skudd og skrik. Kanskje tenker han også på ordene til Barack Obama i fredspristalen hans, de som åpner hver episode av «Nobel»: «Ondskap finnes i verden. (…) Forhandlinger kunne ikke fått Al-Qaida til å legge ned våpnene.»
Er det å skape fred med kun fredelige midler en utopi?
Forsvarseksperten kommenterer
Over til Dagbladets forsvarsekspert, Kristoffer Egeberg, som ikke skal svare på det, men kommentere forsvarstekniske sider ved ukas episode:
- Denne episoden foregår for det meste i det sivile samfunnet hjemme i Norge. Det eneste rene militære vi er med på, er en pågripelsesoperasjon helt tidlig i episoden. Rent bortsett i fra at de bruker Zamanis navn på samband, som jeg tror ville vært byttet ut med et kodenavn eller nummer i virkeligheten, er det lite å pirke på utfra hva vi ser. Derfor bruker jeg heller plassen til å supplere et par detaljer. Laget får ordre om å drepe Zamani fordi han står på «JPEL-lista». Det stemmer at både den NATO-ledete stabiliseringsstyrken ISAF og den USA-ledete terrorkrigen Operation Enduring Freedom opererte med en slags dødsliste med mistenkte terrorister. Styrkene var autorisert til å pågripe eller drepe de som havnet på den såkalte Joint Prioritized Effects List (JPEL). Som FSK-sjef Ekeberg sier i serien, var sterk mistanke om å stå bak IEDer, selvmordsaksjoner og lignende typisk for de flere tusen som havnet på denne lista, sier Egeberg.
- Så deles det ut enda en medalje i episoden. Denne gangen er det den amerikanske Bronze Star, som deles ut for utmerket innsats, heltemot eller tapperhet i kamp, eller i en kampsone. USA har mange medaljer. Denne rangerer passe høyt, men har likevel tre-fire nivåer over seg på helteskalaen. Den er ikke så fjern fra den norske Edel dåd, som de fikk i den første dobbeltepisoden. Men i motsetning til denne, forutsetter Bronze Star at det er en kampsituasjon. Erling og Håvard får den for utmerket tjeneste, og ikke for tapperhet (som er hakket mer staselig). Det ser man ved at selve stoffstripen på medaljen mangler en «V» for valor (tapperhet). Skal man pirke på noe her, tenker jeg at hele laget, ikke bare Erling og Håvard, ville ha vært naturlige mottagere. Og kanskje i en litt mindre kaotisk setting hvis det hele skulle holdes hemmelig. Men da ville det jo ikke blitt like dramatisk.
Les også:
- Anmeldelse: Endelig en norsk tv-serie som fortjener å bli snakket om i lunsjen
- Recap av episode én og to: «Vi er på Ekebergsletta, det er ingen som skyter folk her!»
- Recap av episode tre: «Av alle jævla priser Alfred Nobel kunne gitt oss!»
- Recap av episode fire: «Husker du «Valhall-soldatene»? De får et klapp på skuldra i ny «Nobel»-episode»