Vis mer
Massedrapene på stranda i Nice og henrettelsen av fader Jacques Hamel var begge klassiske angrep på bløte mål med lavteknologiske redskaper.
Det reiser spørsmålet: Vil mordsommeren 2016 bli husket som begynnelsen på en tilstand der myrderiene heller er å tolke som etterlikninger av klassiske jihadistiske drapsorgier, mer og mer utført av personlighetsavvikende individer og hevnere enn av politisk og teologisk-ideologiske bevisste mordere?
Dette resonnementet henter styrke fra det faktum at de fleste terrorangrep utføres av mordere som er europeere. De har vokst opp i Europa, blitt sosialisert og fått sitt hat oppdyrket der. De kommer fra et Europa de kjenner seg fremmedgjort fra og vil hevne seg på.
Om resonnementet er riktig – at ‘terrorisme’ nå tydeligere og tydeligere blir et psykologisk og sosialt problem snarere enn et politiproblem – får det konsekvenser for vår beredskap. Da blir det vanskeligere å etterspore terrorisme-farer i grupper eller i identifiserbare sosio-religiøse miljøer. Vi får ensomme ulver i nye former. De blir mye vanskeligere å fange opp.
DET FARLIGE STEMNINGSSKIFTET
I dagene etter udåden i Nice skjedde et merkbart omskifte i den offentlige stemningen i Frankrike. Det som skjedde fikk for liten oppmerksomhet. Landet har opplevd minst 14 terrorangrep de to siste to åra. Minst 240 mennesker er myrdet, over 600 såret, noen for livet.
Ikke minst: angrepene har spredt seg. Av Frankrikes tolv regioner på fastlandet, er åtte blitt truffet til nå. Den bestialske kniv-henrettelsen av den 85 år gamle presten Jacques Hamel mens han knelte foran alteret i soknekirken sin i Saint-Étienne-du-Rouvray innvarsler kanskje en ny fase: bevisste anslag på kristne symboler.
Ser vi derfor en ny runde av hat mot en annen religion – jødedommen var som kjent målet i januar i fjor? Europa har kjent den bleke hånden til religionskriger før. Vi trodde den epoken var over i 1648. Ser vi nå gjenkjennende trekk fra Bartholomeus-natten på 1500-talet? Der kastet katolikker og protestanter babyer en masse ut vinduer i bestialsk trosharme.
BUING
Omskiftet vi taler om kom da statsminister Manuel Valls viste seg ved minnesamværet etter Nice-angrepet. Plutselig tok de frammøtte til å bue statsministeren ned.
Dette omskiftet har grepet dypt. Om vi ser tilbake på terrorisme-historien i Frankrike det siste året, skapte anslagene mot Charlie Hebdo-magasinet og Bataclan i Paris en stemning av innbitt motstand og protest. Nasjonal mobilisering i trass. Da gjaldt det å slutte rekkene.
Det er denne følelsen av samhold som nå ser ut til å forvitre. Eller ser vi bare en forbigående trend?
TVIL OG ÅPNING FOR OPPOSISJONEN
Flere tegn i tiden synes å innvarsle dette omskiftet. Tre dager før drapet på Hamel kom en spørreundersøkelse der 65 % av franskmennene sa at de ikke stolte på president Hollandes behandling av trusselen fra terrorismen.
Opposisjonen har naturligvis sett vinduet åpne seg. Nikolas Sarkozy var først ute:
- Vi må være nådeløse, sa han, sitert etter The Economist i sommer. – De juridiske snurrepiperiene og unnskyldningene for utilstrekkelig handling, er ikke akseptable.
Marine Le Pen rører som vanlig i vannet og dømmer hele den politiske klassen de siste 30 åra nord og ned. So what’s new?
KAOS OG SPENNINGSSTRATEGIEN
Det som gjør denne situasjonen så farlig er at slik oppflising av det overpolitiske nasjonale samholdet er presis hva terroristene er ute etter.
Det IS og Al Qaeda står for en klassisk spenningsstrategi. De vil vise folket at myndighetene ikke kan verne dem mot anslag. I sin tur vil det føre til protester à la Nice og spre tvil om legitim statsautoritet – kaos. En slik oppløsning åpner for nye runder med protester og håp om regimeskifte. Jeg kan vanskelig tro at ISIS tror at dette vil kunne åpne for et kalifat, men logisk konsistens og rasjonalitet er ikke tenkemåter som har noe godt feste i disse kretser.
Her likner IS på italienske Røde Brigader og tyske RAF på 1970-tallet. Men det er en viktig forskjell i synet på strategien: der de venstreorienterte terroristene trodde arbeiderklassen ville reise seg når den fikk se hvor repressivt det (formal)-demokratiske statsapparatet kan være under press, der har IS knapt noen uttenkt strategi av dette slaget – utover ren hevn etter de vestlige flyangrepene mot IS i Midtøsten og protest mot marginalisering og undertrykking av muslimer i Europa.
SKIFTE I TAKTIKK
Bruken av kassebil i Nice som mordvåpen representerer det foreløpige sluttpunktet for én linje i bruken av våpen og mål for terrorisme: Lavt teknologisk nivå, en enkel morder.
9/11 i USA la grunnen for all vestlig tenkning om terrorismen. Den gang dreide det seg om sentralt planlagte anslag med moderne teknologi – erobrede fly – på dypt symbolske, harde mål: Twin Towers og Pentagon. Aksjonen var nærmest en militær framrykking av høyt trente folk. Grunngivingen deres var klart totalitær-ideologisk. Planleggingen kom fra land langt borte.
ETTERRASJONALISERINGER
Dette er gammeldags nå. Overvåkingsorganene kan ikke lenger regne med å kunne identifisere særskilte grupper eller sentra som planlegger angrep. Og nå dreier det seg som sagt også ventelig i mindre grad om grupper som er religiøst motivert eller sentralt ledet.
At IS har tatt på seg ansvaret for anslagene i Frankrike, Tyskland og Belgia, kan like gjerne betraktes som etterrasjonaliseringer både fra gjerningsmennene selv og IS. Det samme kan sies om drapene i Orlando i USA. Det gjør overvåkingen enda mer innfløkt enn tidligere.
TERRORISTER?
Overskriften på en artikkel av Mark Mazzetti og Eric Schmitt i International New York Times for 19. juli fanger godt opp dette utviklingstrekket: «In an age of ISIS, attackers aren’t necessarily ‘terrorists’».
De to underbygger resonnementet sitt med en episode fra desember 2014 i Dijon. Der pløyde en voksen mann ned 30 fotgjengere mens han skrek ut islamistiske slagord.
Påtalemakten så på han som ‘mentalt ustabil’ og begrunnelsen hans som ‘knapt sammenhengende’. Altså mest sannsynlig religion som påskudd eller som et idésett som i brokkvis, rudimentær form kunne strukturere verden for en forvirret sjel – på etterskudd.
Årsaken til udåden lå i mentaliteten til mannen – som naturligvis kan ha vært forårsaket av vedvarende diskriminering i det nye hjemlandet.
OMSKIFTET KOM I IRAK
Vi må tilbake til Irak for å få perspektiv på skiftet fra harde mål til sivile, bløte mål i internasjonal terrorisme.
Da det vart klart at opprørerne ikke kunne vinne militært over de amerikanske styrkene i Irak – det ble åpenbart omkring 2005 – endret de taktikk. Nå slo selvmordsbombere til i bysentraene og drepte sivile. I 2008 drepte pakistanske terrorister 166 menneske i et hotell i Mombai. Det var et klassisk «soft target».
En ny fase var innledet: sivile mål og selvmordsbombere, ofte på lavt teknologisk nivå. Nice står i denne tradisjonen, likeledes Rouen.
ENSOMME ULVER
Så kom de ensomme ulvene. Det ble gradvis klart at det ikke lenger var mulig å etterspore klare miljø for terrorisme-rekruttering. Ulvene kom intetsteds fra, som for eksempel Breivik, enda vi vet nå at barnevernet var inne i bildet i oppveksten hans, slik overvåkingspolitiet også hadde Lahouaiej Bouhlei i Nice i kikkerten. Han hadde vist interesse for islam men kunne ikke kalles truende, sa politiet.
Og tunisisk-franske Adel Kermiche i Rouen. Knivdreperen Kermiche hadde vært arrestert to ganger for å ville dra til Syria. Politiet mente han var farlig nok til å sitte i fengsel. Men i mars ga en dommer ordre til at han kunne settes i husarrest og få fotlenke. Lenka var slått av noen timer om dagen – nok til å sette Kermiche i stand til å myrde Hamel.
SOM SLIPPER GJENNOM NETTET
Noe av sinnet mot Valls i Nice kom av samme årsak. Bilmorderen der var en småkriminell koneplager med personlige problemer. Politiet hadde han under oppsyn, men likevel slapp han gjennom nettet.
Det er lett å være etterpåklok. Avveiningene mellom trygghet og rettsrespekt er vanskelige. Innenriksminister Bernard Cazeneuve kommer stadig tilbake til at loven må respekteres, og han er lei av at opposisjonen stadig forsøker å slå mynt på manglene ved overvåkingen.
TILBAKE TIL DE UNDERLIGGENDE UTFORDRINGENE
Samlet munner denne analysen ut i en repetisjon av det som ligger under mye av den europeiske terrorismen: problemene med marginalisering av og forakt for den muslimske minoriteten, i kombinasjon med å leve i land der muslimene kjenner seg fremmede vis-à-vis den nasjonale identiteten, især den franske laïcite, den radikale sekulariseringsideologien.
INKLUDERENDE IDENTITET
Her ligger hovedutfordringen i dag: skape en identitet i Europa som både tar vare på nasjonale tradisjoner men også er åpen for de nye realitetene: politisk og kulturelt mangfold, multi-religiøsitet og multi-etnisitet. Det gjelder å få alle til å kjenne at de hører til.
Det er presis dette europeisk høyreekstremisme – og Trump – ikke vil og mobiliserer frykt på. Høyreradikal identitetspolitikk er nettopp det ytterste høyre lever på, den svekker normale politiske skillelinjer, f.eks. høyre/venstreaksen, som er mer håndterbare i demokratier fordi de kan kompromisses med.
Å kle av kvinner i burkini på stranda, er lite egnet til å skape denne samlende identiteten.
TERROR I USA NÅ Å VENTE
Det ville være helt i tråd med disse resonnementer at ISIS eller presis enkeltstående fanatikere eller forstyrrede personer satser nå alt på et terrorangrep i USA. Det vil kunne føre Trump til makten og bidra til den oppflising av det nasjonale samholdet som terroristene trakter etter. Bombene i New York helgen 17–18 september kan være et forvarsel. De synes å styrke disse synspunktene.
I Tyskland ser vi nå voksende politikerhat – første halvår talte forbundspolitiet 115 angrep («Volksverhetzung») på politikere, enhver dag. Drapet på Jo Cox viser hvilke uhyggelige følelser som ligger like under Brexit.
INKLUDERENDE ØKONOMI
Samtidig må Europa få til ein økonomi som slipper alle folk inn. Altså, tilbake til de sosiale og økonomiske driverne for ekstremisme av alle slag – uten å glemme de politiske og psykologiske røttene og kraften i den ideologien som får marginalisert ungdom til å drepe på vegne av et middelalderlig og tyrannisk tenkesett i Midtøsten. Dette innebærer en globalisering under kontroll, som ikke river opp hele samfunn utenfra og skaper dype lommer av intens anti-modernitet som populister av alle farger kan røre i. Dette fordrer en styrking av nasjonalstaten. EU må tenke bedre enn til nå.
At all misnøye lett kan finne sin form på nettet og slik gi de rotløse struktur og forklaring på all sin misere, det gjør ikke saken enklere.
Og bak synger de grunnleggende problemene i Midtøsten: autoritære, stagnerende regimer, ofte korrupte, som selv er voldelige; religiøse institusjoner som ofte framstår som medsammensvorne for fundamentalistisk tankegang; vestlig hykleri: handlingslammelse vis-à-vis det israelske okkupasjonsregimet og vestlig støtte til de undertrykkende regimene i Saudi-Arabia og Egypt.
Velkommen til the Brave New World.