I NOEN dramatiske timer for troverdigheten til både norsk langrenn og norsk idrett, gikk det helt etter boka. Norges Skiforbund holdt en nøktern og tydelig pressekonferanse for Therese Johaug og landslagslege Fredrik S. Bendiksen, før Antidoping Norge fulgte opp med et nytt pressemøte der sjefen Anders Solheim og fagstaben hans gikk igjennom den videre juridiske prosedyren.
For et par måneder siden ble jo nettopp Skiforbundets litt for velregisserte pressekonferanse, raskt vendt mot dem. Forsøket på å fremstå troverdig, satte spørsmålstegn nettopp ved troverdigheten. Nå var tonen en ganske annen. Ingen andre enn landslagslegen selv insisterte på Thereses uskyld, og det var bra.
På samme upartiske vis informerte landets fremste dopingjegere om hva som nå venter en av Norges største idrettshelter. Selve pressemøtet var formelt sett uvanlig før påtalemyndigheten til Antidoping Norge har kommet i gang med saken, men det var prisverdig nesten blottet for beroligende forhåndsprosedering.
Uansett hvor synd vi synes på Therese Johaug i dag, er det best slik. Derfor fikk vi bare vite at det var funnet små doser av det forbudte stoffet clostebol.
FOR de som etter hvert skal bestemme straffen for hva hun har gjort, er i utgangspunktet i en juridisk skvis. Det kreves selvsagt en grunnleggende integritet for å se bort fra det faktum at det er skyldforholdet til en av Norges mest folkekjære utøvere som skal vurderes, men denne saken blir enda mer spesiell på grunn av den juridiske forhistorien:
- Den norske påtalemyndigheten i dopingsaker kommer nesten direkte fra et tap mot den internasjonale rettsoppfatningen på dette området.
For i spørsmålet om feilmedisineringen av Martin Johnsrud Sundby valgte den samme påtalemyndigheten for ett år siden å godta at vår mann ble frikjent av dopingnemda til det internasjonale Skiforbundet (FIS). Mens den norske idrettsjuridiske ekspertisen altså mente at Sundby ikke hadde brutt de internasjonale dopingbestemmelsene, mente Verdens Antidopingbyrå (WADA) det motsatte.
Det var WADA som anket dette spørsmålet inn for Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS), og det var WADA som vant. Martin Johnsrud Sundby ble dømt til to måneders utestengelse selv om ingen av partene mente at nordmannen bevisst hadde forsøkt å oppnå en konkurransefordel.
DET indikerer heller ikke prøvesvaret til Therese Johaug, men de små mengdene anabolt steroid uten prestasjonseffekt beviser jo heller ikke at dette funnet er direkte knyttet til den angitte leppekremen. Først må altså den norske påtalemyndigheten avgjøre om de tror på Therese og landslaglegens forklaring.
Om det så eventuelt blir tatt ut tiltale, går saken videre til det frittstående domsutvalget i norsk idrett. Da får disse dommerne i så fall oppgaven å vekte graden av Thereses uaktsomhet, og her kommer virkelig presset inn. For det er svært uheldig for rettsvesenet i norsk idrett om en lav nasjonal straff blir anket til CAS av WADA.
TEORETISK sett kan også FIS anke en norsk avgjørelse. Seinest i Sundby-saken ble de norske idrettslederne overrasket over hvordan FIS-vitnene under rettsforhandlingene i CAS fjernet seg fra avgjørelsen til sin egen dopingnemd. Da gjaldt saken imidlertid en gråsone i internasjonal utholdenhetsidrett som WADA satte mye inn på å få belyst.
Denne saken framstår mer perifer, selv om det forbudte stoffet i seg selv hører til de absolutt mest alvorlige dopingmidlene. «Clostebol» er et steinalderdop fra Øst-Tysklands storhetstid for svindel i kvinneidrett, er fortsatt populært blant enkelte kroppsbyggere, men utgjør ingen umiddelbar trussel for langrenn.
Derfor er det nærliggende for norske domsmyndigheter å bedømme Therese Johaugs regelbrudd mildt til tross for stoffets strafferamme på 4 års utestengelse. Vi stoler på henne, men spørsmålet er om hensynet til å unngå en ny anke likevel vil presse opp reaksjonen.
For hvem tør frikjenne Therese nå?
Vis mer