Vis mer
I Dagbladet 7. oktober presenterer den svenske økonomen Nima Sanandaji en kritikk av bruken av det norske samfunn og velferdsstater som ideal for andre land. Amerikanske radikale, som Bernie Sanders, har eksplisitt stilt opp de nordiske lands institusjoner som ideale for USA.
Budskapet i Sanandajis kronikk, som bygger på hans nylig utgitte bok «Debunking Utopia», er at dette er en feilslutning.
Vis mer
De nordiske landene er blitt rike på grunn av sin kultur, som legger til rette for verdiskapning og rikdom, hevder han, ikke på grunn av den moderne velferdsstaten. Denne beskrives snarere som en hemsko for produksjon og velstand.
Sanandajis bok er en del av en liberalkonservativ kritikk av velsignelsene til den nordiske modellen, som i ulike versjoner peker på arbeidsomhet, tillit eller andre kulturelle trekk som dyptliggende kilder til nordisk suksess.
Han har avgjort flere gode poenger, men kritikken bommer på helt vesentlige punkter. Sanandaji argumenterer i kronikken og boken mot en oppfatning av at det er en stor velferdsstat som har gjort de nordiske landene rike. Den moderne velferdsstaten tidfestes til omkring 1960.
Med dette utgangspunktet får han nødvendigvis rett, siden de nordiske landene lå nokså høyt i nasjonalprodukt per innbygger på dette tidspunkt. Men er det egentlig noen som mener at det er velferdsstaten som har skapt rikdom i de nordiske samfunnene? De fleste forskere vil peke på et bredere institusjonelt grunnlag, som vokste frem lenge før 1960.
De nordiske landene hadde fungerende institusjoner i politikk, administrasjon, undervisning og rettsvesen, ulike sosialforsikringer, og en økende organisering av arbeidsmarkedene lenge før den ferdig utbygde velferdsstaten. I alle fall det siste blir normalt sett på som en sentral del av den «nordiske modellen».
I tillegg er det en etablert oppfatning at det spesielle med Norden har vært at man har greid å kombinere høy velferd og stor grad av likhet med høy produktivitet og inntekt – ikke at de siste utfallene historisk sett er skapt av velferdsstatlige arrangementer.
Men også på dette punkt er Sanandaji uenig. Mindre viktig i denne sammenheng er hans påpekning av at gjennomsnittlig levealder i Norge siden 1960 har økt langsommere enn i liberalistiske USA. Tallene er helt riktige, men de skyldes i første rekke at de etniske minoritetene i USA, særlig afroamerikanere, har lukket deler av den nedslående store avstanden til hvite amerikanerne i denne perioden. Dessuten har Norge en så høy gjennomsnittlig levealder at det er vanskelig å øke.
Mer interessant er kanskje hans påpekning av at etterkommere av skandinaviske innvandrere i USA ligger mye høyere i inntekt per innbygger enn vi gjør i Skandinavia – bortsett fra i det oljerike Norge, som må sees som et unntak.
Dette poenget gjøres det mer ut av i boken enn i kronikken; tallene som viser inntektsgapet fremstilles som kostnaden mellom «an American-style» and «a Nordic style economic model», forklarer Sanandaji. «I would very much like to hear how proponents of a Nordic style social democracy would respond to them».
Vel, det kan han få høre nå: Sammenlikningen er ikke særlig relevant. Og selv om man skulle bruke den som utgangspunkt, er resultatene annerledes enn Sanandaji vil ha det til.
For det første har USA lenge før de moderne velferdsstatene begynte å utvikle seg, ligget over europeiske land i nasjonalprodukt per innbygger. Dette har mange forklaringer, slik som rike naturressurser, store arealer, stort hjemmemarked, rik tilførsel av kvalifisert arbeidskraft, stor mobilitet av kapital og arbeid, og mye annet som har gjort USA til mulighetenes land.
Vi kan og bør ikke forvente noe annet enn at skandinaviske etterkommere ligger høyere i inntekt enn sine hjemlands innbyggere, slik tilfelle også er for nesten alle andre land som har levert innvandrere til USA.
Det er en mengde problemer knyttet til å sammenlikne «etterkommere» med de som faktisk er igjen i et bestemt land, både av prinsipiell og praktisk art. Hvis vi likevel lar disse ligge og aksepterer Sanandajis utgangspunkt, er det relevante spørsmålet om skandinavere i USA har et større inntektsgap til innbyggerne i sine hjemland enn det andre innvandrere har.
Sagt på en annen måte: Tror vi at vi er rike på grunn av vår kultur og arbeidsomhet, men at de nordiske institusjonene holder oss «nede», vil vi med dette utgangspunktet vente at inntektsgapet mellom skandinaviske etterkommere og skandinaviske innbyggere er større enn for andre land – særlig land med mindre reguleringer, lavere skattenivå og rimeligere velferdsytelser.
Men slik er det ikke. Vi vet at nordiske land ligger svært høyt både globalt og i Europa i nasjonalprodukt per innbygger. Samtidig viser tall fra US Bureau of the Census (vi har gjort et uttrekk for året 2009) at forskjellige grupper av nordiske etterkommere ligger på, eller litt under, den typiske inntekten for europeiske etterkommere.
Øverst finner vi etterkommer av utvandrere fra Luxemburg, Østerrike, Russland og de baltiske statene. Høyere enn etterkommere fra nordiske land ligger blant annet alle sammensetninger fra De britiske øyer (engelsk/skotsk/britisk/walisisk-amerikansk). Så «tapet» ved å bo i nordiske land er klart mindre enn «tapet» ved å bo i Storbritannia. Også den store gruppen som kun oppgir å være «europeiske» etterkommere, ligger klart høyere enn alle de nordiske etterkommerne i inntekt, mens de som oppgir Tyskland og Italia, ligger mellom Norge og Finland på statistikken.
Ett forhold er klart i dette brokete bildet: De nordiske landene ligger høyere i inntektssammenlikninger mellom europeiske land, enn de nordiske etterkommerne gjør blant europeiske etterkommere.
Den enkle konklusjonen på dette er at antakelsen om at nordisk velstand er skapt av «kultur» og ikke institusjoner, ikke lar seg belegge med sammenlikninger mellom nordiske innbyggere og etterkommere, som Sanandaji er opptatt av.
Spørsmålet om det er trekk ved de nordiske velferdsstatene som kan overføres til USA, skal vi overlate til amerikanerne. Våre systemer, med vekt på organisering, sosial trygghet og likhet lar seg neppe kopiere av et land med helt andre tradisjoner.
Men i Norden har det gitt gode resultater så langt – langt bedre enn man kan få inntrykk av gjennom Sanandajis resonnementer.