Jeg hører det hele tida. I sosiale medier renner det over, rundt lunsjbordet, i debattinnlegg og hos dem som fortsatt sørger over Bernie Sanders:
OK, Trump er ille, men Hillary er ikke stort bedre. Det er dessverre et valg mellom pest og kolera. Jeg vet ikke hvem som er verst.
Jo, det vet du. Det vet de fleste veldig godt, hvis de tenker seg litt om. Den ene er en kunnskapsløs og klåfingra narsissist på ytterste hvite høyrefløy; den andre er en erfaren, kunnskapsrik og moderat politiker som har bred støtte hos minoriteter.
Hun er til og med en norgesvenn. Ikke at det betyr all verdens for resten av verden, men det forteller noe viktig om hennes engasjement; at hun er opptatt av klima, og at hun er en beundrer av skandinavisk sosialdemokrati og likestilling. Det er ikke et dårlig utgangspunkt for den som skal bli leder av den frie verden, som det heter, spør du meg. I hvert fall bedre enn å klå på kvinner og sverme for Putin.
Den ene vet ikke hvordan Kongressen fungerer eller lover lages; den andre roses for å samarbeide på tvers av partilinjene og få ting gjennom. Den ene digger Putin, oppfordrer Russland til å blande seg inn i presidentvalget og sår tvil om amerikansk støtte til Nato; den andre har vært utenriksminister.
Den ene sliter voldsomt med en gang å få støtte fra egne partifeller; den andre får støtte fra ledende republikanere og republikanske aviser som i over 100 år aldri har støttet en demokrat.
Hvordan kan dette være pest og kolera? Det er pest og motgift.
Og likevel. Folk som ser Trump som den han er, mener fortsatt at Hillary Clinton er nesten like ille. Det er et mysterium og får meg til å spørre om nordmenn er så mye bedre informert enn amerikanere, slik mange påstår så hoverende når de skal forklare Trumps popularitet.
Det avslører vel helt presist hvordan Hillary blir vurdert etter andre kriterier, og hvordan falsk balanse forstyrrer både nyhetsbildet og debatten.
At Hillary Clinton blir vurdert annerledes fordi hun er den første kvinnelige presidentkandidaten er ikke noe å diskutere. Det er bare å se på målingene. Hadde ikke kvinner hatt stemmerett, ville Trump vunnet overlegent. Menn stemmer på menn, uavhengig av kompetanse.
Det er kvinnene som kommer til å redde dette valget til slutt. Kvinner og minoriteter. Fordi Trump har vært dum nok til å tro at hvite menn fortsatt styrer verden, og så kommer en kvinne og forteller ham at hans tid er over.
Men at deler av USA fortsatt er erkekonservativt og dyppet i patriarkalsk religiøsitet, det vet vi jo. Selvfølgelig vil de tro Trump når han sier Hillary er djevelen selv.
Mysteriet for meg er at så mange nordmenn gjør det. Vi snakker foraktfullt om at amerikanere er så dumme som lar seg lokke av Trump. De leser ikke aviser, ser ikke nyheter, har ikke en gang pass. De tror på alle hans løgner.
Men jammen tror opplyste og bereiste nordmenn på dem og. I valget mellom pest og kolera, som de kaller det, virker det som også nordmenn har slukt Hillary-hatet rått, fra Whitewater til Benghazi. Oppegående mennesker skriver i fullt alvor til meg at alle vet jo at Clintons har tatt livet av sine motstandere.
Clinton-hatet har i tiår eksistert som et parallelt univers i Washington, og det er til dels begripelig i amerikansk paranoia og konspirasjonsteorier, og som medvirkende til Donald Trump og republikanernes fall. Det er virkelig en skjebnens ironi at en Clinton skal vinne over monsteret dette hatet har vært med på å skape.
En av hennes forfølgere i pressen, Jill Abramson, har innrømmet at hun tok feil. Etter mange års gransking og sjekking konkluderte hun til sin egen og manges overraskelse at Hillary Clinton er grunnleggende ærlig og redelig.
Men kanskje er det nettopp her norske følgere av amerikansk politikk trår feil. De adopterer teorier, en konspirasjon eller tre, som har en politisk opprinnelse og som stadig gjentas i amerikanske medier. Fakta i beskyldningene er tilbakevist, men de lever videre på internett og i folks bevissthet og blir nå trukket frem igjen av Donald Trump. Akkurat som beskyldningene mot Barack Obama om at han ikke var født i USA.
Seriøse aviser og publikasjoner gjengir dem ikke uten å forklare bakgrunnen. Problemet er at mange nettsteder ikke bryr seg med det.
Det er et stort paradoks at rammefortellingen om Clintons, som republikanerne fant opp og etablerte på 1990-tallet, også er blitt adoptert av venstresiden i USA. Crooked Hillary, sier Trump, men det er jo et ekko av hva Bernie og hans supportere sa om hennes honorar for å snakke til Wall Street. Samme som menn før henne hadde gjort til alle tider. Man kan selvfølgelig like eller mislike at tidligere politikere tar slike oppdrag og får klekkelig betalt, men åpenbart er det en dobbeltstandard når det først blir et problem at Hillary Clinton gjorde det.
Tilsvarende har det vært mye oppmerksomhet om Clinton-stiftelsen, som Dagbladet også har vært kritisk til. Vi har stilt spørsmål om hvorfor norske bistandspenger skal gå gjennom stiftelsens virksomheter. Men det er jo påfallende at Trumps stiftelser, som fremstår som pengevasking for Trump og dels brukt til ulovlig valgstøtte, slipper unna kritisk søkelys.
Det er hevet over enhver tvil at Clinton-stiftelsen i løpet av få år har vokst til en vesentlig bistandsyter, mens Trump-stiftelsen knapt nok bidrar til veldedighet. Likevel fortsetter Trump å hamre løs på Clinton-stiftelsen, og skal jeg tro norsk presse og sosiale medier så funker det. Hillary er en skurk, Trump driver bare med sine sedvanlige triks.
Kanskje er det noe av forklaringen på hvorfor smarte mennesker rynker på nesa av Hillary. Donald venter vi ingenting av, hun venter vi alt av. Men, nei, jeg vil ikke la pest eller kolera-folket slippe så billig. De har jo rett og slett ikke gjort det de beskylder Trump-velgerne for. Som de forakter. De har ikke lest hva Hillary står for, eller hva hun har gjort, men gjentar anklager fra Trump eller Bernie.
Utfordringen for Hillary Clinton er at hun i løpet av over 30 år i toppolitikken har skiftet standpunkt og har tatt feil. Hun har etter alt å dømme vært pådriver i blant annet angrepet på Libya, som også en rødgrønn regjering her hjemme støttet. Hun er en svoren venn av Israel, i likhet med alle i Det hvite hus. Hun støtter nå en mer offensiv linje i Syria, dels i motsetning til Obamas politikk, men i hovedsak må man bruke spett for å skille fredsprisvinneren Obama og hauken Hillary som var hans utenriksminister i fire år. Det forteller nettopp om alvoret i jobben hun søker. Avgjørelsene som tas har enorme konsekvenser. Det vet hun bedre enn noen.
Etter den siste debatten i St. Louis på søndag, mens Trump fortsatte sine angrep på henne og høstet jubel for å si at hun burde kastes i fengsel, la Hillary Clinton frem en plan om hvordan bekjempe fattigdom, særig rettet mot barn, blant annet gjennom velferdsgoder som helsetjenester, barneomsorg og utdannelse. Tirsdag var hun i Florida med Al Gore og snakket om klimaendring og behovet for grønt skifte og forpliktende klimamål. Hun har den mest progressive plattformen i USA noensinne. Hun kommer til å gjennomføre mer progressiv politikk enn Obama og i hvert fall mer enn Bill.
Donald Trump tilbrakte dagen med å skjelle ut sin egen partiledelse og kalle den ubrukelig og svak. På twitter.
Det er derfor Hillary kommer til å vinne valget og trolig sørge for flertall i senatet slik det ligger an. Fordi hun er USAs mest populære og progressive motgift mot både pest og kolera akkurat nå.