SANDVIKA (Dagbladet): Det er klamt i det lille, slitte møterommet på det lokale sparsommelige Thon-hotellet. Hvor er den lukseriøse norsk fotballstandarden og hvor er treneren som hans trofaste fanskare i Sverige bare for tre korte sesonger siden døpte «Per-Messias» for de underverkene han utførte med det ellers selvbevisste Djurgårdens IF fra beste Stockholm.
Jo, der såvidt over bordkanten er han visst denne mirakuløse stortreneren; nå definitivt som den jordiske Per-Mathias. Han svarer vennlig, men unnvikende på enda et av de forutsigbare spørsmålene om «det nå kan være like greit å trekke seg fra jobben som landslagsjef»:
- Den type spørsmål………, sier Høgmo stillferdig, og så forsvinner resten av svaret under bordkanten.
PÅ samme tid for tre år siden var Høgmo akkurat blitt utnevnt som ny sjef for det norske fotballandslaget etter legendariske Drillo. Det var da han snakket spenstig om norske muligheter for å overraske i VM i Russland i 2018:
- Spillerne våre må være rå: Hvis vi skal lykkes med å komme til sluttspill i Frankrike og ta medalje i Russland, må vi gjøre noe som er mye bedre enn det vi allerede har gjort, sa han til Dagbladet.
Så ble han hentet inn som lørdagsunderholdning for broderfolkene på Skavlan, og siterte lekent dikt på engelsk for å være sikker på at både norske -og svenske TV-seere forstod:
«If you think you are outclassed, you are. You’ve got to think high to rise. You’ve got to be sure of yourself before you can win a prize, deklamerte Høgmo fritt fra den mer enn hundre år gamle teksten til Walter D. Wintle.
Det er blitt spunnet en myte om at Jesse Owens; idrettshistoriens mest symboltunge navn, brukte denne teksten for å minne seg selv om at også den lille fra de karrigste kår kan bli riktig stor. Men foreløpig altså ikke det norske A-landslaget.
Derfor uteble diktene bak respatexbordet på Thon Hotel under denne pressekonferansen i påvente av den kommende lørdagskvelden i Aserbajdjan.
FOR nå er Norge i fritt fall. Siste FIFA-rangering var nummer 70; den nest svakeste plasseringen etter at denne rangeringen ble innført tidlig på 1990-tallet.
I fotballyrket er det en fæl fallhøyde mellom store tanker og dårlige resultater, og de fleste av oss sparker gjerne trenerne utfor. Omtrent på den måten har de tre beste landslagsjefene i norsk fotballs moderne historie sluttet. En desillusjonert Nils Johan Semb trakk seg etter kvaliken i 2003; Åge Hareide orket ikke mer på tampen av det store tapsåret 2008, og Egil Drillo Olsen ringte selv til Per-Mathias Høgmo høsten 2013 midt under VM-kvaliken for å fortelle at nå var det nok.
Felles for de alle er ellers gjennomgående sterke resultater i utallige sesonger som trenere. Drillo revolusjonerte norsk landslagsfotball og tok oss til et eventyrlig nivå; Semb var med på den reisen og fikk enda flere internasjonale poeng da han overtok ledelsen av laget etter VM i 1998, mens Hareide har imponert omgivelsene så mye i hele Norden at selv danskene; de sterkeste kritikerne av norsk landslagsfotball, til slutt hentet ham inn som sjef.
Per-Mathias Høgmo står rent faglig ikke tilbake for denne imponerende trenertrioen. Etter en seiersrekke med yngre landslag, fornyet han kvinnelandslaget fra 1997, gjorde gruppa til verdens beste og tok OL-gull i 2 000. Dytter vi Høgmo utfor, har altså Norges fire beviselig dyktigste landslagstrenere fått føle at de visstnok ikke dugde likevel.
Da er det ikke sikkert at det er trenerne som er problemet når det gjelder A-landslaget for herrer..
OG kanskje ikke Høgmos påståtte svake resultater heller.
For sammenligner du prestasjonene fra den eneste kvaliken han har ledet med tilsvarende EM -og VM-kamper i de 16 årene som er gått etter Norge sist var med i et internasjonalt sluttspill i herrefotball, er det lite som tilsier at vi må skynde oss å skifte trener:
- Med tredjeplass i kvalikgruppa for EM 2016 og 1,90 poeng i snitt pr. kamp, var dette en litt over middels norsk prestasjon.
Bare Drillos EM-kvalik til 2012 (2,00 poeng pr, kamp) og Hareides EM-kvalik til 2008 (1,92 poeng) har vært marginalt bedre. Ellers hadde Semb 1,00 til VM 2002 og 1,75 til EM 2004, Hareide 1,80 til VM 2010 og Drillo 1,35 på sine åtte kamper til VM 2014 før Høgmo ble kalt inn til et mislykket forsøk på å redde denne kvaliken.
Med Høgmo som sjef for sitt eget nye mannskap, kom også en av Norges to beste kvalikkamper i denne perioden. 2 -0 seieren hjemme over Kroatia er som enkeltresultat kanskje enda sterkere enn Drillos 1 -0 over Portugal i 2010:
- For så få ganger har Norge slått ett av verdens 20 beste lag i en tellende kamp siden vi selv naturlig tilhørte dette fine selskapet gjennom hele 1990-tallet.
Høgmos storkamp og resten av hans jevnt bra resultater ble produsert med et klart forynget lag der den forventede playmakeren Mats Møller Dæhli underveis forsvant med skade..
Vel var de to avsluttende playoff-kampene mot Ungarn nitriste. Mest på grunn av slitne sentrale spillere, men også fordi Høgmos taktiske prioritering i returoppgjøret med å velge og spille seg igjennom en defensiv motstander ikke ga uttelling. Dette var to svake prestasjoner både av spillere og trener, men halvåret etterpå så vi bedre i EM at ungarerne ikke var så dårlige som vi trodde.
I SUM har vi altså fått som vi er blitt vant til, men vi var lovet noe mer. Avstanden mellom språk og gjennomføring, er blitt et problem for treneren. Det som var spennende å høre for tre år siden, lyder som uforstålige bortforklaringer nå.
For det er vrient å snakke vekk brutte ambisjoner. Særlig fordi midlene Høgmo bruker for å oppfylle dem, neppe er så lett å se for de som ikke jobber daglig med fotball:
- Der alle i glanstida på 90-tallet kjente igjen faguttrykkene og 4-5-1 formasjonen for den svært karakteristiske Drillo-fotballen, blir Høgmos filosofiske utlegninger om hva som egentlig skjedde i de mest stusslige tapene for innfløkte for fotballfans flest.
Særlig fordi det er noe nytt han vil fortelle oss.
FOR der Åge Hareide for 12 år siden erklærte at han skulle legge bort den tradisjonelle Drillo-stilen som Semb hadde beholdt, var det løftet bare et PR-triks fra en nyansatt landslagssjef. Så fort det knep med poengene for Hareide, vendte han i vanlig pragmatisk stil rett tilbake til den gamle tenkningen. Det funket for å roe hjemmepublikummet helt til landslaget i 2008 plutselig sluttet å vinne.
Mens samtlige av Høgmos forgjengere oppnådde sine beste resultater på et destruktivt motspill; altså etter breakdown, er plattformen for det såkalte «Prosjekt-Høgmo» at Norge heretter må kunne styre kampene sine.
Høgmo som selv fikk sine største suksesser med en konsekvent Drillo-fotball, har skiftet syn radikalt. I hans tenkning er det slutt på at vi blir utspilt av andre B eller C-nasjoner, for så likevel å vinne på overganger. Å få Norge opp på et nytt nivå der vi oftere kan ta poeng fra de beste, betyr å prioritere ballspillerne og skolere dem mot klassemotstand selv om dette kan koste mange tap underveis.
Og vurdere Høgmos prestasjoner på grunnlag av privatlandskampene er derfor helt uinteressant:
- Det er bare målet om å nå et sluttspill som teller.
Det i seg selv er et mer enn risikabelt prosjekt med et norsk spillerutvalg som de siste årene har manglet både midtstoppere med internasjonal fart og spisser som er vant til å score jevnt på klubblag.
Nettopp det førstnevnte eksempelet på svakt spillermateriale gjør det tiil et viktig punkt i evalueringen av Høgmos jobb at laget hans likevel holdt nullen bakover i seks av ti kvalikkamper. Det er en prestasjon med såpass treige stoppere. For hva hadde 90-talls suksessen vært uten verdenseneren Rune Bratseth og flere midtstoppere med fast plass på europeiske topplag?
EN satsing på et bevisst, eget offensivt spill avhenger også at spillerne kjenner hverandre. Her har det virkelig stokket seg:
- På bare fjorten måneder og 12 kamper i den siste kvaliken, brukte Høgmo hele 34 ulike spillere.
Ikke fordi han hadde lyst til å variere, men fordi skader, kamptid i klubbene og et ungt, variabelt mannskap uten tydelige enere har presset fram stadig nye kombinasjoner.
Derfor blir det bare nåværende og tidligere RBK-spillere på den norske høyresida i Baku i morgen. Det gjør at det ikke blir plass til Stefan Johansen fra start selv om han er en av Høgmos mest stabile hjelpere. Som en av ni i troppen som akkurat har byttet arbeidsgiver, famler Stefan litt etter skiftet fra Celtic til Fulham..
DENNE manglende stabiliteten kan forklare noe av grunnen til at det ble med det vante forsøket også i sist kvalik, men ikke alt. Det var for eksempel ikke grunnen til at Høgmo selv gamblet med Markus Henriksen i uvant spissrolle i returoppgjøret i Ungarn. Det overraskende endringen var et forsøk på å ha den da flittigste målscoreren fra internasjonal klubbfotball i den beste avslutningsposisjonen.
Nettopp manglen på målscorere var den viktigste grunnen til at det til slutt glapp i denne kvalifiseringen:
- Mens motstanderne produserte mål på 3 sjanser mot Norge, måtte våre spillere i snitt ha 6 sjanser for hver eneste scoring.
Mangel på individuelle avslutningsferdigheter altså, og slike grunnleggende problemer løses som kjent ikke ved å ha skuddtrening på landslagsamlingene.
LIKEVEL trumfer følelsene fortsatt statistikk i fotball. Derfor hjelper det lite for landslagstreneren å fortelle at Norge vant sjansestatistikken også i de to playoff-kampene. Skuffelsene mot Ungarn gnager ennå på tilliten, og presset forsvinner ikke før landslaget begynner å vinne kvalikkamper.
Som en trenerkollega treffende kommenterte Høgmos utfordring:
- A-landslaget er en ferskvareavdeling.
Da er det vrient å tenke riktig og langsiktig for å bli bedre. Du må fortest mulig gjøre som Jesse Owens;, altså vinne, selv om all fotballfornuft tilsier at Høgmo bør få jobbe i fred med laget sitt helt til Norge er sjanseløse til å bli nummer to etter Tyskland i denne kvaliken.
Så fornuftige er det ikke gitt at hjemmepublikummet og Norges Fotballforbund er.
Til tross for Høgmos litt mer enn gjennomsnittlige resultater med det norske landslaget; i morgen kveld må altså Per-Messias helst komme tilbake.
Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet. Han har vært landslagstrener for futsal (innendørsfotball) fra 2009 til september 2016.