Mens Venstre og Trine Skei Grande var i ferd med å fyre seg opp mot regjeringens manglende klimatiltak i statsbudsjettet, tikket det inn en pressemelding fra en parallell virkelighet. «ALVORLIG UBALANSE MELLOM OLJEINNTEKTER OG OLJEPENGEBRUK» var tittelen. Avsender var lobbyistene i Norsk olje og gass, oljebransjen og leverandørindustriens interesseorganisasjon. I pressemeldingen advarer de mot at regjeringen øker oljepengebruken samtidig som oljeinntektene er blitt lavere. Fortsatt utvikling av sokkelen og tilgang på nytt, attraktivt areal (les: Lofoten, Vesterålen og Senja) er viktig for at ikke ubalansen skal øke de kommende årene, skriver de.
Der i gården aksepterer de Norges klimamål og Paris-avtalen, men bare som rundingsbøyer i samfunnsdebatten. Virkeligheten biter ikke på direktør i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. To tredjedeler av verdens kjente fossile ressurser må ligge i bakken for å nå togradersmålet. Vi har faktisk allerede startet utvinnig av mer enn karbonbudsjettet tillater: 800 gigatonn er grensen, vi har satt i gang utvinning som vil utgjøre totalt 942 gigatonn. Skal vi oppfylle målet fra Paris, 1,5 graders temperaturstigning, er det gjenværende karbonbudsjettet antakelig bare 352 gigatonn. Vi kommer altså sannsynligvis ikke til å klare det.
Oljebransjen vil likevel lete etter mer.
Dessverre er oljebransjens virkelighetsoppfatningen mer i slekt med regjeringens politikk enn den Venstre forsøker å kjempe fram. Regjeringen vil gjerne gi tilgang til nye leteområder. Det grønne skatteskiftet som Venstre truet dem til å forplikte seg til foran årets budsjett, viser seg å være et bitte lite norgesplaster på et sår som trenger kraftig trykkbandasje. Avgiftsendringene er så små at det i beste fall vil redusere økningen i utslippene. Innen 2030 skal Norge kutte 40 prosent av utslippene. Det er 13 år til, likevel velger regjeringen å utsette grep som vil gi vesentlige kutt. Det gir ingen mening at ikke arbeidet begynner nå som statsfinansene trolig når sitt topp-punkt, før lavere oljeinntekter og eldrebølgen om få år vil gjøre prioriteringene enda vanskeligere.
Litt stygt sagt kan det virke som planen er å lete etter mer olje for å få råd til det grønne skiftet.
Den politiske makta går gjennom sentrum i norsk politikk, og der finner vi flere partier med tydelig klimaprofil. Så lenge styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre trekker beina etter seg i klimasaken, vil hvert statsbudsjett de kommende årene bli en kamp om klimaprioritering. Det betyr at sentrum må fristille seg, og være villige til å bruke trusselen om å bytte side hver gang de forhandler. Et lite parti utøver først og fremst sin makt gjennom manøvrering og press. Venstre har derimot limt seg tydelig opp mot regjeringspartiene, og avvist samarbeid med Jonas Gahr Støre. Skambudet fra regjeringen viser at den strategien har spilt falitt.
Jens Stoltenberg advarer i sin nye bok mot det han kaller det «miljøindustrielle komplekset», en allianse mellom næringslivs- og klimaorganisasjoner som kjemper for dyre tiltak med tvilsom klimaeffekt. Poenget er relevant i den forstand at alle tiltak selvsagt må være så effektive som mulig. I dagens politiske situasjon virker det likevel mer naturlig å advare mot det oljeindustrielle komplekset. Det er mye, mye mektigere.
Et solid flertall på Stortinget støtter videre oljeleting og de gunstige avskrivningsreglene som gjør at selskapene får refundert 78 prosent av investeringskostnadene sine. Tunge næringsinteresser og LO har interesse av å skjerme oljebransjen. Det hjelper ikke at selv oljeanalytikere mener oljevirksomheten kan bli dramatisk mindre lønnsom i løpet av få tiår, fordi fornybar energi blir billigere og klimatiltak vil gi oljen både mindre marked og politisk spillerom. Dette er økonomiske risikofaktorer politikere helst vil avfeie, for selv om oljeinvesteringene skulle feile på lang sikt er de god sysselsettingspolitikk i dag.
Klimasaken står med andre ord ganske svakt i Norge, omsatt i politisk makt. Grønt skatteskifte skulle være Venstres kile inn mellom Høyre og de gamle klimaskeptikerne i Frp. Dessverre har kilen sålangt bare flyttet Frp vekk fra standpunktet partieier Carl I. Hagen fortsatt forfekter – at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Det gjenstår ennå å få dem til å ville gjøre noe med dem.
Her må det kraftigere lut til. Venstre må være villige til å felle regjeringen. Den trusselen må alle miljøpartiet som vil bli tatt på alvor legge i potten når de frir til velgerne framover. Ellers kommer vi ingen vei i oljenasjonen Norge.