(Dagbladet): Det var natt til første juledag 2012. Edouard Louis er på vei hjem, da en fremmed mann plutselig dukker opp. Han er vakker. Louis liker pusten hans. Han heter Reda og vil at de to skulle gå et sted sammen å prate. Louis lar seg overtale, tar ham med seg hjem og de har sex.
Det er først når Louis oppdager at mobilen hans er borte, og iPaden ligger i Redas lomme, stemningen snur. Reda tar fram en pistol. Han voldtar Louis, og prøver å kvele ham.
- Da politiet etterpå sa at de kom til å finne ham, og at han ville få femten år i fengsel, ville jeg trekke anmeldelsen. Jeg orket ikke tanken på å måtte leve med at jeg hadde fått en mann i fengsel. Politimannen bare smilte, og sa at historien ikke lenger tilhørte meg, sier Edouard Louis.
Hater ham
Den franske forfatteren er på Oslo-besøk. Høy, blek og hengslete sitter 23-åringen på Litteraturhuset, og kan skilte med 300 000 solgte eksemplarer av sin andre bok «Voldens historie» bare i hjemlandet. Boka er nå oversatt til norsk.
- Jeg sier ikke at voldtektsmenn ikke hører hjemme i fengsel, men for meg er dette traumatisk. Selvfølgelig hater jeg ham. Enormt. Men hver eneste dag i livet mitt tenker jeg på denne fengslingen. Det er verre enn å tenke på barndommen.
Edouard Louis hadde det han selv kaller en forferdelig barndom. Han vokste opp nord i Frankrike, i Hallencourt, med en far som skammet seg over å ha en homofil sønn, og der rasisme, alkoholisme og fattigdom gjennomsyret samfunnet.
18 år gammel flyttet han til Paris og begynte å studere. 21 år gammel debuterte han med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Der Eddy Belleguele ble til Edouard Louis. Forleggeren hans regnet med at førsteopplaget på et par tusen bøker, ville vare i årevis. Så ble det en suksess, boka solgte i hundretusner av eksemplarer og er oversatt til mer enn 20 språk.
Skammer seg
- Voldtekten skjedde på den tida jeg var skamfull over min egen fortid. Jeg ville gjøre alt for å glemme den. Hvis noen spurte hva foreldrene mine gjorde, svarte jeg at de var akademikere, eller journalister. Jeg kledde meg i klær som så dyre ut. I dag skammer jeg meg over at jeg skammet meg.
Han lener seg innstendig framover. Snakker i lange bolker, på engelsk med franske r’er.
- I «Voldens historie» er jeg et offer, for voldtekt og nesten drap, men jeg er også en del av volden. Da jeg møtte Reda, som kom fra en fattig innvandrerfamilie, så han meg som den rike typen med alle mine ting. Selvfølgelig ble det en opplevelse av vold for ham. Men likevel, jeg er offeret i denne historien.
Det er denne offerrollen han syns er skremmende. Når han går på gata, og møter folk som har lest bøkene om ham, definerer de ham som et offer.
- Jeg er ikke et offer i dag. Jeg var det på et punkt i livet, men det vil ikke si at jeg blir værende det for bestandig.
Sinna mor
- Etter din første bok, var faren din stolt og moren din sinna. Hva tenker de om «Voldens historie»?
- Jeg vet ikke om de en gang har lest den. Den er mer litterær, og derfor mer komplisert å lese. Jeg tror kanskje Eddy Bellegueule også var for vanskelig. Da var moren min så sint at hun dro på alle de dårlige tv-showene jeg hadde nektet å være med på, for å fortelle at sønnen hennes var en løgner.
Vis mer
Louis løfter på den lyseblå capsen og smiler.
- Jeg skrev om henne, og hun har rett til å snakke om meg. Mest irritert er jeg på journalistene som brukte henne. I ettertid har hun sagt unnskyld til meg, også for at hun løy. Men hun mener det var nødvendig for henne.
- Hvorfor skrev du «Voldens historie»?
- Jeg måtte. Det var nødvendig for meg å snakke om vold. Dessuten har jeg en trang til å skrive om sannheten. Vi har nok fiksjon, for mye fiksjon, jeg elsker det og, men noen må snakke om sannhet. I «Voldens historie» har jeg brukt 188 sider på å beskrive tre timer.
Louis har latt seg inspirere av Karl Ove Knausgård .
- Jeg er imponert over bøkene hans, av originaliteten, viljen til å fortelle om det som er sant.
Måtte flytte
Det tok noen måneder fra Louis anmeldte Reda til politiet fant ham. Når Edouard Louis gikk på gata, så han overgriperen sin overalt. Trodde han. Han måtte flytte fra leiligheten sin fordi han var redd han skulle dukke opp igjen.
Nå sitter Reda i fengsel, men rettssaken er utsatt. Redas advokat ville vente til «Voldens historie» var ute, ville separere rettssaken og boka.
- Det var jeg enig i, sier Louis.
Først ville ikke Edouard Louis anmelde voldtekten og drapsforsøket. Han visste at historien da ville bli en enda større del av livet hans. Så ble han overtalt av vennene sine. Politiet trodde ham med en gang. Merkene på halsen etterlot liten tvil.
- Det var forferdelig vanskelig. Jeg ga dem mine tårer, men så følte jeg at de stjal historien min for å gjøre den om til noe annet. Da jeg fortalte om Reda sa de med en gang: «Åh, han er araber», og plutselig handlet det om rasisme. I Frankrike i dag, kommer du på avisenes førsteside hvis du sier arabere er farlig, eller andre dumme ting om migranter, sier han og trekker pusten.
Vis mer
-Politiet brukte min smerte til å skape mer vold. Akkurat som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han brukte folks frykt til å skape mer vold ved blant annet å gå inn i Irak.
Ny roman
Nå skriver Edouard Louis på sin tredje roman. Han prøver å finne en ny måte å forholde seg til volden på.
- Reda fortalte meg mye om familien sin, om faren som var kabyler og hadde kommet til Frankrike, om en voldelig barndom. Jeg kan for lite om dette til å skrive en hel roman, men historien har mange likhetstrekk med min fetters. Han sitter også i fengsel. Så nå skriver jeg disse to historiene, en er sann, en er fiksjon, og jeg guider leseren gjennom hva som er hva. Jeg vil være ærlig.