KONSERT: Hvor ulike kan to konserter med Justin Bieber på rappen være?
«
Det er befriende å unnslippe backingbandet, som får Biebers strålende originalmelodier til å minne om bleke vignetter.
»
Hvor
Telenor Arena
Tilskuere
24000
Naturlovene skulle i hvert fall tilsi at vesentlige avvik knapt kan finne sted.
Ikke fordi Justin Bieber virker som noen programmert kyborg – tvert imot er det noe usedvanlig menneskelig med den kanadiske 22-åringen – men fordi opptredener i denne skalaen ikke tillater allverdens med rom for improvisasjon.
Jo mindre rusk i maskineriet, jo bedre.
Selv om jeg ikke var til stede under gårsdagens konsert, kunne vitnesbyrdet til min kollega Anne Gunn Halvorsen av den grunn like gjerne vært fra i kveld (hvorvidt du foretrekker min eller hennes anmeldelse, avhenger nok av din egen konsertopplevelse).
I grove trekk ser sirkusrutinen ut til å være identisk: Bieber innkapsles i glassboks, omringes av dansere, viser frem overkroppen sin (noen må be ham få hjelp av D’Angelo før det er for sent!), har en hel haug med omkledningspauser, tar salto på trampoline, fremfører en trommesolo, mimer med til sine egne vokalspor – og, i ensom majestet, klimprer på kassegitar.
Sistnevnte var den passasjen jeg på forhånd møtte med størst skepsis, fordi «nedstripping» nær sagt alltid er synonymt med «nedgradering».
Men noe skjer med Justin i det han har funnet seg til rette i sin røde sofa. All den smittende distansen som har preget settet frem til da viskes for en stakket stund ut, og fremfor et koreografert steinansikt møter vi i stedet en følsom ung mann.
Ikke minst er det befriende å unnslippe backingbandet hans, som i tiltakende grad får Biebers ofte strålende originalmelodier til å minne om bleke vignetter. Særlig trommeslageren og gitaristen tar altfor mye plass, og maltrakterer av den grunn ekstranummeret «Sorry» med gitarrunking og det som verre er.
At fenomenale «What Do You Mean» finnes i en akustisk tapning som bonusspor på «Purpose», og at også remiksalbumet «Believe Acoustic» er et faktum, vitner om en nærmest undertrykt kjærlighet til nylonstrenger og klangkasser.
Derfor er også konserthøydepunktet da «Home to Mama» sømløst glir over i Tracy Chapmans eviggrønne «Fast Car». Det varer dessverre ikke så lenge, men her er det en nerve som ofte mangler i resten av settet. «Thank you so much» sier han etterpå, før han – gisp! – smiler. Innøvd eller ei, det føles til forandring helhjertet.
Kanskje skal det ikke mer til enn litt intimitet – følelsen av at vi sitter rundt leirbålet sammen med ham – til for å bryte ned skillet mellom Bieber og beliebers. Et annet skikkelig søtt øyeblikk er da en gjeng smårollinger blir med opp på scenen for å danse sammen med sin helt til schmaltzy «The Children». Musikk, og livemusikk især, er tross alt ment å bygge broer.
Da han synger at «Don’t forget that I’m human/Don’t forget that I’m real/You act like you know me/But you never will» fra innsiden av et bur («I’ll Show You»), er det nemlig ikke så mye en trussel som et sjelesukk over det umulige.
For hvor enn mange tusentalls ungpikehjerter som smelter av synet av Justin – de går av skaftet selv av en video av ham, jo! – vil han aldri kunne elske dem tilbake. Ikke på samme måten. I deres øyne er han nemlig en udødelig halvgud, slik han også portretteres innledningsvis i konserten, midt blant antikke søyler og skulpturer.
I likhet med Michael Jackson, som spilles på anlegget i Telenor Arena både før og etter konserten, har Bieber knapt hatt noen ungdom («I don’t even know how old I am,» sier han etter å ha rotet med alderen sin). På en scene fremstår han likevel overraskende stabil.
Synd det samme ikke kan sies om musikken.