Legestreiken trappes opp enda en gang og stemningen er uforsonlig. Arbeidsgiverforeningen Spekter beskylder Legeforeningen for å være «umodne, respektløse, kunnskapsløse og historieløse», mens legene beskylder Spekter for å ville rasere den norske modellen og føre arbeidslivet tilbake til 1890-åra, for ikke å snakke om at de setter pasientsikkerheten på spill.
Det er ikke uvanlig at det går en kule varmt i tarifforhandlinger. Det er heller ikke uvanlig at skillene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere overdrives i den offentlige debatten. Men den retorikken som preger ordskiftet mellom legene og deres arbeidsgivere, hører sjeldenhetene til. Og det truer en bærebjelke i det norske arbeidslivet.
For legene har rett i at de jobber harde vakter og arbeidsgiver må stole på at legene er villig til å steppe inn når vakter står tomme, selv etter lange dager med vakter på 19 timer. Skal man gjøre det år etter år, er det helt essensielt at legene føler seg verdsatt og hørt. Det gjør de ikke nå. Bare dette faktum burde kreve en mer ydmyk arbeidsgiverside. Samarbeid er på lang sikt billigere enn konflikt.
Striden står om legenes vaktplaner, og helt konkret om et kulepunkt som Legeforeningen vil ha inn i overenskomsten: «Arbeidsplanen skal settes opp og rullere etter et fast mønster basert på antall leger i vaktsjiktet». Dette er i all hovedsak en avtalefesting av dagens praksis.
I realiteten innebærer dette at arbeidsgiver er nødt til å sette opp planer hvor ingen informasjon om den enkelte lege får spille inn. Selv om en vet at den ene legen skal på kurs, ut i permisjon eller har andre behov for tilpasning, settes denne legen opp til å gå den samme turnusen som alle andre.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor arbeidsgiverne er misfornøyde med ordningen. En må legge planer en vet ikke stemmer. Det gjør det vanskeligere for arbeidsgiver å tilpasse vaktene til den enkelte arbeidstakers situasjon og å legge planer som sikrer at riktig lege er på plass til riktig tid. Det kan også bli svært dyrt, siden det etterlater store hull i planene som må fylles med overtid.
Å påpeke at overtidsvakter kan komme opp i 20 000 kr per vakt, har vært en gjenganger fra Anne Kari Bratten i Spekter, mens Legeforeningen svarer at slike lange overtidsvakter hører sjeldenhetene til. Det er en klok taktikk fra Bratten, men folket har ennå ikke ikke bitt på agnet. Uavhengig av om leger betales for mye eller ikke, har Bratten et godt poeng.
Det er merkelig at partene ikke kan finne sammen på akkurat dette området. Begge parter i konflikten mener legene jobber for lange vakter og at mange har for høy gjennomsnittlig arbeidstid. Når overtida kommer i tillegg, kan det til tider bli ulevelig. At den store arbeidsbyrden delvis er et resultat av dagens planverk, bør det ikke være uenighet om.
Det er fristende å konkludere med at det er pengene som gjør at legene ikke vil gå med på endringer, men det stemmer ikke. Problemet er at de ikke stoler på arbeidsgiverne. Når Legeforeningen skremmer med at legene kan måtte gå 60-timersvakter 38 dager i strekk med individuelle arbeidsplaner, er det ment for å skremme, men det forteller også om en yrkesgruppe som er livredde for å gi arbeidsgiver mer makt. Det er mistilliten som står i veien for bedre ordninger.
Det er ikke helt urimelig. I resten av helse- og omsorgssektoren er individuelle planer normen. Det er ikke noe å trakte etter. Som Arbeidstidsutvalget skriver, er helsepersonell i en særstilling hva gjelder manglende innflytelse over egen arbeidstid (s. 215). Det er vitenskapelig konsensus om at medbestemmelse over arbeidstida er helt essensielt for å trives og gjøre det bra på jobben (s. 220).
Erfaringene fra enkelte sykehus som har gått over til individuelle planer, som i Østfold, er heller ikke lovende. Her forteller tillitsvalgte at de mister kontrollen med arbeidsplanene, noe som i realiteten gjør at hver enkelt lege blir sårbar overfor arbeidsgiver. I et samarbeid preget av mistillit, lover det ikke godt for legene om dette skulle bli normen i hele sektoren.
Det vi trenger i helsesektoren er et bedre samarbeidsklima. Det er ingen tvil om at arbeidsgiverne har rett i at de, og oss pasienter og skattebetalere, har behov for mer fleksibilitet. Heller ikke legene har optimale vaktordninger. Arbeidstidsutvalget var da også klar på at rigide fagforeninger står i veien for arbeidsgivers spillerom til å gjøre situasjonen bedre for den enkelte arbeidstaker.
Men uten at arbeidsgiver gir troverdige signaler om at de har arbeidstakernes ve og vel i tankene, vil legene stå unødig hardt på bakbeina. Det taper alle på. Legeforeningen advarer mot at Spekter vil rasere den norske modellen. Det kan dessverre se ut til at den er rasert allerede.