Det er kanskje ikke noe tema på den globale agendaen som er mer utsatt for manipulasjon fra demagoger, enn flyktninger og migranter. «Oss» mot «dem» er en tidløs, men uansvarlig, retorikk, som er blitt brukt opp gjennom historien for å skjule vår felles menneskelighet, av de med farlige egoistiske interesser.
Forskjellen er at nå forflytter folk seg rundt mye mer enn før, og i en tid der historier sprer seg med enorm hastighet, ser vi fremmedfrykt i stigende grad, og dette får altfor ofte utbrudd i vold.
Grøtt / NTB Scanpix.
Vis mer
Denne ukens FN-toppmøte om flyktninger og migranter representerte et gjennombrudd på et bristepunkt.
Med så mange skingrende stemmer som dominerer debatten, responderer regjeringer over hele verden med avmålte toner som kan gi virkelige resultater hvis løfter blir overholdt.
Toppmøtet markerte den første samlingen noensinne av toppledere for å diskutere flyktninger og migranter. Det vil bli vedtatt en banebrytende konsensusavtale: New York-erklæringen. Passende nok hedrer dokumentet en by som er verdenskjent for sitt pulserende mangfold, symbolisert av Frihetsgudinnen, som står høyt på havnen i New York.
Men det viktigste er at erklæringen setter en prinsipiell og pragmatisk tilnærming til å møte utfordringene fra masseforflytning av mennesker, mens vi samtidig opprettholder våre mest verdsatte verdier.
Det står mye på spill. Det er 244 millioner migranter i verden. Mer enn 65 millioner er nå tvungne fordrevne. Halvparten av dem er barn. Flyktninger som flykter for livet møter for ofte alvorlige farer på deres ferd mot sikkerhet. Når de ankommer blir mange utsatt for diskriminering, og til og med forvaring.
De møter vanskeligheter i en mobil verden, og reiser ofte langt i sin søken etter trygghet og stabilitet. Men lovlige reiseruter er knappe, og hensynsløse menneskesmuglere utnytter dette, og krever store summer for en risikofylt sjanse til å flykte.
Kriger varer lengre og flyktninger finner det stadig vanskeligere å returnere hjem. Tiden man er fordrevet strekker seg i noen tilfeller over flere generasjoner. I motsetning til dominerende oppfatninger, er den store majoriteten av flyktninger ikke i rike land; 86 prosent er i den tredje verden.
Og de fattige landene som er vertsland for store antall flyktninger får ikke i nærheten av nok hjelp. I fjor, på tross av FNs humanitære appeller, mottok de bare så vidt over halvparten av de midlene som ble søkt.
Bosettingsmuligheter er også bare en fraksjon av hva de burde være. Nesten en million mennesker ble identifisert til at de trengte å bosettes i 2015, men bare litt over 100 000 ble bosatt.
Utfordringene er enorme – men vi burde ikke glemme fordelene. Med den riktige tilnærmingen kan flyktninger og migranter bringe fordeler, både til sine vertsland og sine opprinnelsesland. Dette veldokumenterte positive aspektet burde ikke bli borte i debatten.
New York-erklæringen bør sees i en bredere sammenheng med nye og ambisiøse internasjonale forsøk for å forbedre leveforholdene der folk bor, så de ikke blir tvunget til å flykte. Sentralt i dette er 2030-agendaen for bærekraftig utvikling, vår globale plan for fred og velstand på en sunn planet. Vi presser også på for å forhindre og løse konflikter – og for å bevare freden når lyden fra våpnene stilner.
Toppmøtet inneholdt vitnesbyrd fra dem som blir direkte berørt. Det var spesielt å møte igjen en ekstraordinær ung kvinne jeg møtte for første gang for en måned siden under De olympiske lekene i Rio.
Yusra Mardini er syrisk – men hun konkurrerte for det nye flyktninglaget for atleter som, i likhet med millioner av andre mennesker over hele verden, er blitt fordrevet fra sine hjemland.
Før hun svømte i konkurranser, var Yusra i et kappløp for å redde liv.
I fjor forlot hun Syria i en overfylt båt. Når motoren døde, hoppet hun ut i Egeerhavet og begynte å dytte fartøyet, sammen med et par andre svømmere blant gruppen. Det tok tre knallharde timer å nå land. De ankom utmattet – men de hadde bevist styrken som ligger i menneskelig solidaritet ved å føre alle om bord i sikkerhet.
Menneskeheten er i samme båt. Å fremme frykt, legge skyld på «de andre» eller å gjøre minoriteter til syndebukk, vil bare øke farene for oss alle.
Kloke ledere forstår at vi i stedet burde forsøke å redde alle, optimalisere bidragene fra alle, og styre vårt felles skip til vår felles destinasjon: en fremtid med muligheter og verdighet for alle.