Påstanden «vi trenger ikke flere rusmidler» repeteres til det kjedsommelige. Man snakker som om vi ikke har disse rusmidlene i vårt samfunn allerede, og som om forbudet av rusmidlene ikke i seg selv har konsekvenser. Det er disse konsekvensene de fleste motstandere av forbudet ser på som det problematiske, men de blir generelt oversett av andre. Her er noen.
Et banalt poeng som ikke kan kommuniseres nok, er at vi straffer brukerne. Enten det er hundretusenvis i bøter samlet opp over et par år som rusmisbruker eller de som straffes med fengsel – så gjør vi menneskers liv vanskeligere ved å opprettholde forbudet vårt.
Disse vil få ruskriminalitet på rullebladet. Mange av dem vil bli dømt hardere ved et senere tilfelle, og flere jobber utelukkes. Bøter leder dette raskt til betalingsanmerkninger, noe som gjør det vanskelig å få lån til bolig. Jobb, bolig og penger er en essensiell del av det å være menneske, men dette frarøver vi enkelte rusmisbrukere muligheten til å ha.
Straff er selvfølgelig ikke den eneste måten forbudet rammer. Å forby en vare øker prisen på den varen ettersom leverandøren må prise inn risikoen det innebærer å gjøre noe kriminelt. Knappheten i markedet fører til ytterligere prisøkning. Brukerne må da ha en større inntekt for å opprettholde sitt bruk. Dette er særlig et problem når det gjelder de tyngre stoffene, og vil ofte føre til at misbrukerne må ty til annen kriminalitet eller prostitusjon for å få dekket sitt behov. Etter at Sveits begynte å hjelpe misbrukerne med heroinassistert behandling, stupte kriminaliteten og særlig tyverier.
I tillegg medfører forbudet at salg foregår helt uregulert. Ingen kontroll av renhet, eller at du faktisk får det stoffet du tror du får. Dette gjør at rusbruken blir mye farligere enn den ville vært i et regulert marked.
Ettersom de alminnelige stoffene er dyre å produsere og må skjules for politiet under frakt, bidrar forbudet til at det blir skapt nye stoffer med lignende effekt, stoffer som er billigere å produsere og vanskeligere for politiet å oppdage. Problemet er at disse ofte har større skadevirkninger enn stoffet de erstatter, som PCP, PMMA eller syntetisk cannabis. De kan alle ha dødelig utfall ved bruk.
Men dette er bare noen få av skadene rusforbudet påfører den enkelte – jeg har knapt nevnt helseaspektet. Norge har 75 overdosedødsfall per million innbygger. I kontrast har Portugal, hvor alle rusmidler er avkriminalisert, tre dødsfall per million. 25 ganger færre altså. I tillegg er det mange skjulte dødsfall, som for eksempel på grunn av Hepatitt B som spres ved deling av sprøyter.
Forbudet gjør oss ute av stand til å se rusmisbrukere for det de er: Personer som trenger helsehjelp. I vårt system er de kriminelle. Tiltak som heroinassistert behandling blir dermed realpolitisk utelukket, selv om helsegevinsten er enorm og det trolig er samfunnsøkonomisk gunstig.
En må heller ikke glemme at det koster å jage etter brukere, nøste opp i kriminelle nettverk, holde folk i fengsel, avsi dommer og så videre. Vi trenger bedre studier, men Bergens Tidende brukte i 2013 norsk statistikk og anslo at kostnadene til politi-, retts- og fengselsvesen er på 3.8 milliarder. Dette er ressurser som kunne gått til å etterforske voldtektssaker, styrke kriminalomsorgen og gi helsehjelp til misbrukere.
Stopper det der? Nei, selvfølgelig ikke. Ruspolitikken går også på personvernet løs. Ruskriminalitet er en privat form for kriminalitet, der du ikke finner noe «offer» i tradisjonell forstand. Politiet må dermed iverksette særdeles inngripende tiltak – mot hele befolkningen – for å finne de få som ruser seg (unntatt de som er tvunget til å leve på gata).
Politiet må dermed ha vide fullmakter til å overvåke, og innskrenke, vårt personvern. Det beste eksempelet på dette er straffeprossesslovens §216 a. Bestemmelsen gir adgang til telefonavlytting, et av våre mest inngripende overvåkningsverktøy. Det skal i utgangspunktet kun brukes i tilfeller der det er mistanke om forbrytelse som kan føre til ti års fengsel eller mer.
Er du derimot mistenkt for å oppbevare en brukerdose hasj, kan politiet avlytte telefonen din. Handlinger som vanligvis straffes med bøter, er altså i samme bås som kriminalitet med strafferamme på ti år. Av all telefonavlytting i Norge er ruskriminalitet begrunnelsen for 70-80 prosent, ifølge Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll. Det er et alvorlig inngrep i vårt personvern. Her har imidlertid politiet fått lov.
I andre tilfeller er ikke politiet fremmed for å bryte personvernet vårt, som i alle de årene de gikk med ulovlige hundepatruljer på skoler, da de trappet ulovlig opp på Midnight Sun-festivalen, eller Politidirektoratet som instruerer politiet til å følge med på personer som er positive til legalisering.
Likevel er det et siste punkt, som kanskje er det viktigste: I tillegg til at rusforbudet skaper flere kriminelle gjør man også rusmarkedet til et av de mest lukrative markedene for både nasjonale og internasjonale kriminelle. I 2011 anslo Statistisk sentralbyrå at vi i Norge omsetter ulovlige rusmidler for 1.8 milliarder. Dette er et marked på lovløst område, og slik det svarte markedet fungerer, vil dette gjøre at de som vinner fram, er de som er villige til å gjøre alt. Forbudet skaper et gigantisk marked tuftet på egenjustis.
Derfor har store deler av Latin-Amerika gått inn for helomvending av ruspolitikken på FNs UNGASS-konferanse. Columbias president kaller dagens politikk «galskap».
Landene ødelegges av kriminelle nettverk finansiert gjennom internasjonal handel med illegale rusmidler. Som Joakim Hertzberg Ulstein, forsker og stipendiat ved NUPI, påpeker: «Det er ingen tvil om at narkotika dreper, men flertallet av de drepte er ikke brukerne i Vesten. Flertallet av dødsfallene er blant produsentene, smuglerne og de som kommer i veien for deres virksomhet». Dette er selvfølgelig ikke Norge alene sin feil, men vi bidrar.
Så. Det var noen av kostnadene vi tar på oss for at folk skal ruse seg mindre, selv om forbudets evne til å oppnå dette er omstridt. Det er flere. Er det verdt det? La i alle fall dette være en del av enhver diskusjon hvor noen påstår at «vi ikke trenger flere rusmidler». Rusmidlene er allerede her, og det koster mye å jakte på de som bruker dem.