Man skulle nesten ikke tro det var mulig å gjenskape «Who’s Afraid of Virginia Woolf?» på norsk uten å få distraherende bilder på netthinnen av verdens mest berømte filmpar, Liz Taylor og Richard Burton, og deres verdensberømte forvridde tango for to i filmversjonen av Edward Albees skuespill. Men det er mulig; bare noen minutter ut i Linn Skåber og Sven Nordins samspill på Oslo Nye Teater akkurat nå, glemmer man forbildet. Det kan nesten tolkes som en uforutsett gest til Edward Albee som døde i forrige uke, 88 år gammel.
«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er drama som mikser ibsenske livsløgner med strindbergsk faenskap. Det er replikkunst av spisseste ondskap, så treffsikkert plassert at det verker i mageregionen hos publikum. Det er kammerspill i torturkammeret, der det middelaldrende ekteparet Martha og George inviterer to nykommere til et fuktig nachspiel og innvielse i tosomhetens dødsdans. Fyllerør, utroskap, bitterhet, bannskap, gift og løgner er blandevannet i drinkene som serveres gjennom natta. Skuespillere som fikser dette, må aldri glemme å takke Edward Albee.
Vis mer
Mange har spurt seg om hvorledes han, som var homofil og ugift, har maktet å sette så presise ord på ekteskapelig ulykke. Albee har i løpet av karrieren innkassert tre Pulitzer-priser for forskjellige familiedramaer. Varemerket er dialoger så knivskarpe at de blir faretruende. Han ble snytt for en fjerde Pulitzer i 1964. Det var nettopp for «Who’s Afraid of Virginia Woolf?». Juryen utpekte Albee som vinner, men prisens styre nedla veto på grunn av stykkets vulgære språk og seksuelle karakter. Han ble derimot belønnet med en Tony-pris.
I dag regnes dramaet som en av de store klassikerne i USA. Edward Albee har erobret en selvsagt plass i det amerikanske anegalleriet av dramatikere som omfatter folk som Eugene O’Neill, Tennessee Williams, Arthur Miller, og seinere Tony Kushner og August Wilson. Flere av stykkene hans er oversatt til norsk og oppført på norske scener, deriblant «A Balancing Act» (Balansegang) som ble oversatt av Jens Bjørneboe og «Three Tall Women» (Tre høye kvinner) oversatt av Carl Jørgen Kiønig.
Selv om Albee stort sett har fornektet alle påstander om selvbiografiske elementer i sin dramatikk, har han innrømmet at «Three Tall Women» handlet om en form for «djevleutdrivelse» av adoptivmoren, Frances Albee, som angivelig var «en glitrende rytter og en dårlig mor». Ifølge biografien skrevet av Mel Gussow i 1999 – «Edward Albee: A Singular Life» – ble han kjøpt 18 dager gammel i 1928 for 133,33 dollar.
Han brøt tidlig med sine velstående foreldre, men selv tjente han seg så rik på «Who’s Afraid of Virginia Woolf?»-suksessen, at han opprettet et fond for fattige kunstnere. Om denne suksessen har han uttalt at den «hang rundt halsen min som en slags skinnende medalje – virkelig flott men en tanke for tung».