Psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren skriver i Dagbladet den 1. september at han er overrasket over de negative reaksjonene som kom etter at en SFO i Trondheim arrangerte kjønnssegregerte fritidsaktiviteter for barna.
Han synes ikke det er noe problem at jentene skulle drive med neglespa og håndarbeid, mens guttene fikk gå på PC-kurs, og skriver videre at «tida hvor det gikk an å bli tatt alvorlig på å påstå at jenter blir feminine, og gutter maskuline, på grunn av press fra omgivelsene, er over».
Også psykologiprofessor Willy Tore Mørch mente at kritikken av SFO var overdrevet, og sa i Dagnsytt 18 at «det er jo tross alt forskjell på jenter og gutter». Disse kommentarene er dessverre både faglig upresise og basert på deres eget verdisyn.
Det er problematisk at psykologer på denne måten legitimerer utdaterte ideer om kjønn og bruker sin faglige bakgrunn til å forsvare en praksis som innskrenker barns muligheter til å utfolde seg.
Som psykologer møter vi ofte klienter og andre blant oss som bryter med forventninger knyttet til kjønn i vårt samfunn. Psykologene Egan og Perry fant at barn som opplever at omgivelsene sanksjonerer avvikende kjønnsuttrykk og atferd får psykososiale problemer (se pdf).
Det er naturligvis en sammenheng mellom inndeling i kjønnsstereotype aktiviteter i SFO og sanksjonene barn og unge som bryter med kjønnsnormer opplever. Det kan i dag være temmelig strevsomt, også for de mest «typiske» barna å skulle leve opp til strenge maskuline og feminine normer.
Hovedproblemet til både Lindgren og Mørch er at de opererer med en antagelse om at kjønnsidentitet er noe vi er født med, og som deretter skal avdekkes. Hvis jenter ønsker neglespa, så forstås dette som et uttrykk for at stereotype forventninger knyttet til kvinner er riktige. Men psykologer burde vite bedre enn de fleste at mennesker er mer komplekse enn som så.
Nyere forskning på kjønnsidentitet og hvordan kjønnsforskjeller oppstår indikerer at vi sender både subtile og tydelige signaler til barn om hvordan de skal oppføre seg, for eksempel metastudien til Anne Fausto Sterling.
Janet Shibley Hyde undersøkte hvorvidt populærkulturens ideer om kjønnsforskjeller har støtte i forskning, og fant i sin gjennomgang av 46 metastudier at kvinner og menn når det kommer til psykologiske variabler ikke skiller seg på gruppenivå (se pdf).
Selv om vi kanskje ikke tror det, så forholder oss annerledes til barn avhengig av hvilket kjønn de blir tildelt. Barns identitet utvikles i et komplekst samspill gjennom hele livet, og både lærere, foreldre og andre i barnets omgivelser påvirker dette.
Både Lindgren og Mørch hevder videre at 1 ½ time med kjønnsdelte aktiviteter i uka ikke skader. Problemet er at barna våre hele tiden lever med sterke forventninger knyttet til hvordan de skal gjøre kjønn. På mange områder er vestlige samfunn mer kjønnssegregert enn noensinne, og forskjellen i hvordan vi behandler gutter og jenter starter stadig tidligere.
Vi er enige med Lindgren i at barn har et behov for å få bekreftet sin identitet, men dette skjer ikke ved å tre utdaterte kjønnsnormer over dem. Han mener at de «utypiske guttene og jentene» sikkert får lov til å bytte gruppe. Men ved å kreve at gutter som vil lære seg håndarbeid må gå over til jentegruppa, er det vel heller slik at Lindgren avkrefter disse barnas kjønnsidentitet fremfor å bekrefte.
I tillegg blander Lindgren kjønnsidentitet sammen med interesser. Det er fullt mulig å identifisere seg som gutt og samtidig gå med kjole, eller oppleve seg selv som jente og ha interesse for PC. Det er også mulig å identifisere seg med et annet kjønn enn det en ble tildelt ved fødsel, og dette kan endre seg over tid.
Det er grunn til å tro at enda flere barn hadde både utfordret flere kjønnsnormer og utfoldet seg mer, hvis samfunnet var åpnere for flere kjønnsidentiteter. Vi trenger psykologer som hjelper folk med å utforske kjønnsmangfoldet, ikke menn som sementerer undertrykkende ideer om kjønn.