RIO (Dagbladet) Ingen hadde lagt større press på seg selv enn Birgit Skarstein før Paralympics. Hun hadde lagt hodet på blokka: «Alt handler om OL», har hun tidligere uttalt.
Hun har levd i en boble for å være best mulig på 1000 meter med blodslit under den søramerikanske vintersola. Familie, venner og det sosiale ble valgt bort.
Nå forteller 27-åringen, som ble nummer fire i Paralympics-finalen på 100 meter singlesculler, at hun bare gleder seg til å være «normal» igjen – i hvert fall for en liten stund:
- Det er tøft. Det interne presset er størst, det jeg legger på meg selv for å realisere det jeg har jobbet så hardt for. Jeg fikk en kjempestøtte fra familie og venner underveis. Nå gleder jeg meg til å se dem igjen og være litt normal igjen.
- Psykisk press
Skarstein har isolert seg fra familien de siste dagene fram til finalen, og nedprioritert dem flere ganger for å være best mulig rustet til Paralympics. Hun kaller det en velsignelse og forbannelse at hun får lov til å leve ut perfeksjonen i idretten.
Etter løpet var ferdig, var gleden stor både hos Skarstein og familien.
Det norske jubelbrølet dominerte fra tribunen underveis. Der sto blant annet Skarstein mamma – Sigrun Røkkum.
- Det var kjempespennende. Jeg er så stolt av henne. Hun har VM-gull, -sølv og -bronse, har vunnet verdenscup og kjempet i teten her også. Jeg er usikker på hvordan hun har det. Birgit går gjennom hvert åretak fra løpet og hvis hun gjorde det beste hun kunne – er hun nok fornøyd. sier en stolt mamma.
- Hun har lagt et enorm press på seg selv. Hvordan tror du hun har det nå som finalen er over?
- Jeg tror også at hun er lettet nå som hun kan komme ut av bobla. Hun har lagt et psykisk press på seg selv. I ettermiddag skal vi møtes på hotellet . Vi er 30 stykker som skal feire henne i kveld, sier Røkkum, flirer og sier:
- Det skal ta av. Det kan du være sikker på!
Var helt tom
Birgit Skarstein var én plassering unna medalje i sitt første Paralympics. Etter finaleheatet var over og fjerdeplassen var et faktum – sa hun:
- Det var den tredje 250-meteren som ble for tøff. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og i dag holdt det til fjerdeplass. Det var en sterk fjerdeplass for meg.
- Hvilke følelser og tanker gikk gjennom hodet ditt da du passerte målstreken?
- Jeg var helt tom. Greide ikke å reise meg fordi jeg var så sliten. Jeg hadde bare lyst til å kaste opp, synke sammen og få luft. Jeg brukte et par minutter på å fysisk komme meg til brygga, armene var helt ferdig, jeg greier fortsatt ikke å løfte dem. Jeg var helt tom.