Riksadvokat Tor-Aksel Busch har krøpet fram fra sitt hi, og forklart hvorfor Hemsedal-saken ikke ble anket til Høyesterett. Etter at saken mot de tre tiltalte var behandlet i tre rettsinstanser, var den frifinnende dommen endelig. I det norske rettssystemet er det ikke mulig å anke en domfellelse til Høyesterett, bare straffeutmåling og saksbehandlingsfeil. I et intervju med NRKs Ole Torp denne uka sa Busch at han ikke kan se det er begått saksbehandlingsfeil, og at det derfor ikke fantes noen ankemulighet. Han vil ikke si noe om dommen er riktig, men mener alle må slå seg til ro med den.
At frifinnelsen er endelig og må respekteres, er vi enige i. Men det er ingen grunn til å slå seg til ro når det gjelder rettsstatens behandling av voldtektssaker. Det finnes mange forbedringsmuligheter, uten å gå løs på senking av beviskrav eller svakere innflytelse for lekdommerne – slik endel aktivister tar til orde for. Dommen i Hemsedal-saken er i seg selv et godt eksempel på det. Flertallet, herunder lagmannen som skrev dommen, brukte 22 avsnitt på å begrunne hvorfor de tre tiltalte måtte dømmes. Mindretallet, som ville frifinne, ble av samme dommer viet ett avsnitt. Vi mangler derfor helt avgjørende kunnskap om hvorfor mindretallet kom til sin konklusjon. Det er fatalt når den atten år gamle jenta i saken var så neddopet at livet hennes var i fare. Ingen kan undre seg over at folk ikke forstår at de tre mennene kan gå fri etter å ha hatt sex med henne i en slik tilstand.
Dette er en tydelig påminnelse om behovet for grundighet og kvalitet i alle ledd i voldtektssaker. Ikke minst gjelder det politiets etterforskning. En viktig årsak til at mange voldtektssaker ikke fører til tiltale, eller ender med frifinnende dom, er mangler ved politiets arbeid. Det avdekkes stadig at etterforskningen kommer for seint i gang, at vitner ikke avhøres og at spor ikke sikres. Også påtalemyndighetens arbeid og dommernes rettsbelæringer kan forbedres.
Samtidig er det viktig å stå fast på to sentrale elementer i rettsstaten: Uskyldspresumsjonen og lekmannsordningen. Begge er under angrep fordi så få voldtekter fører til tiltale, rettssak og dom. Det er lett å forstå sinnet fordi så mange overgrep aldri får noen konsekvenser for gjerningspersonene. Likevel er dette en blindvei. Lempes beviskravene i voldtektssaker, undergraves rettssikkerheten fordi mulighetene for justismord øker. Det finnes heller ikke noen dokumentasjon for at juridiske dommere er bedre til å peke ut skyldige enn lekfolk. En svekkelse av lekmannselementet vil undergrave domstolens autoritet og tillit i folket.