(Dagbladet): Er man med i debatten rundt innvandring, får man alltid meldinger av meningsmotstandere. Med litt ulik grad av saklighet.
Shoaib Sultan er bystyrerepresentant for Miljøpartiet de Grønne. I forbindelse med innlegget «Hårreisende holdninger», som han skrev om frisøren i Bryne som nektet en kvinne med hijab å komme inn, fikk oppaget han nye meldinger i innboksen.
«Idiot, du som skal innføre Shania i Norge. Kom deg langt bort fra mitt land. Du er uønsket og bør forstå det. Du er farlig og skulle vært satt på fly med Krekar og …»
«Jaaaa!! Jeg simpelthen elsker Shania Twain, vært avstandsforelsket i henne siden ungdommen, og innfører henne gjerne til Norge. Tror du hun vil komme?»
Vis mer
(for ordens skyld var det flere skrivefeil hos begge skribenter, se bildet. Men ingen andre morsomme, journ.anm.)
«Takk, jeg er allerede hjemme»
- Skjer det ofte at du svarer humoristisk?
- Innimellom. Humor blir et verktøy å håndtere dette med. Jeg var involvert i en del debatter i går etter blogginnlegget, jeg ble tagget i øst og vest. Dette ble litt på siden, og utviklet seg til å bli morsomt så da la jeg det ut. Og det tok litt av.
Skjermdumpene hans har fått noen hundre tomler og flere har delt videre. Sultan understreker imidlertid at han som regel svarer rolig.
- Vanligvis prøver jeg å forklare høflig hvorfor og hvordan jeg eventuelt er uenig. Men på en del ting er det umulig.
Et annet svar som fikk god respons var en som bare skrev «Go home», hvorpå Sultan svarte: «Takk, jeg er allerede hjemme. Takk for omtanken!
Vis mer
- Jeg måtte gå hjem fra toget, så gikk en halvtimes tur. Så da var det greit å si «snilt å vise omtanke men nå var jeg faktisk hjemme».
Det er nødvendig med humoristisk sans, sier Sultan, som tidligere har vært både generalsekretær i Islamsk råd og ansatt i Antirasistisk senter. I politikken hender det også man får tilbakemeldinger.
- Ja, har man ikke humor så har man ingenting.
- Etter jeg har sett hva kvinner får, har jeg sluttet å klage
Han vil ikke oppfattes som om han klager.
- Det går egentlig veldig greit. Til en viss grad er jeg vant til det. Etter jeg har sett hva kvinner får, har jeg sluttet å klage. Både antallet meldinger og formen på dem. Kvinner får detaljerte beskrivelser om hvodan de skal bankes opp, voldtatt og drepes. Man blir helt satt ut. Det verste jeg har fått er drapstrusler, og det er ille nok. Men som regel er det ikke noe som skremmer meg.
Han er mer bekymret for førstegangsdeltagere i debatten. Derfor synes han det er viktig både å være åpen om at man mottar hets, og å ta til motmæle.
- Det er viktig at jeg er ikke et offer. Dette er ikke stakkars meg. Men sånne ting opplever man når man er i debatten og det er problematisk.
Jeg har diskutert mye av dette med Ervin (Kohn i Antirasistisk senter, journ.anm.). Vi får ofte høre at hatet er et marginalt fenomen. Derfor er det viktig å vise at det finnes. Det er noe ganske alvorlig som ligger bak. Det er et menneskesyn som det er viktig at man tar tak i.
Han har akkurat lest kommentarfeltet til Linn Rosenberg, som skrev et blogginnlegg («Hvordan er det mulig å være så patetisk og historieløs») om vandalisering av minnesmerker for norske jøder som ble deportert under krigen.
I kommentarfeltet er det flere som spør om bevis på at Holocaust virkelig skjedde.
- Når en norsk jøde med foreldre som opplevde dette, opplever sjikane på åpen blogg er det viktig at flere tar ansvar og går inn og svarer. For det er viktig for den det gjelder at man ser at dette ikke blir godtatt. Nesten like ille som det som skjer er hvis ingen tar til motmæle. Der har vi alle et ansvar.