bilindustrien

KONSERT: Grace Jones (67) kom inn i festivalprogrammet til Bergenfest helt på tampen, da den nye soulpopstjerna Sam Smith måtte avlyse.

Happening

Det er en konsert det er vanskelig å forberede seg til mentalt. Og – det viser seg, kanskje som forventet – å være mer show og happening enn en stor konsertopplevelse. Det er en hårfin balanse mellom kunst og kitsch – litt indiansk-inspirert og ganske mye posering.

Sjangermessig kan hun ikke være mer forskjellig fra Smith, men publikum sluker Grace Jones og det lille hun har på seg.

Nattklubb på lyse dagen

Noen år etter at hun ankom New York fra fødelandet Jamaica, var Jones ofte å se på den legendariske klubben Studio 54. I ettermiddag fikk Bergenhus festning holde som skueplass, men hun er absolutt kledd for heftig og dekadant nattklubbfest – med kroppsmaling som nesten eneste «kostyme».

Og strippestanga blir med opp på scenen. Men der kommer hun til kort, og en herre tar på seg oppgaven med å bruke den.

På krigsstien

Nye hatter kommer stadig på hodet og en og annen luftig overdel også, men hun er tro mot illusjonen av en artist på krigsstien – det ene antrekket mer ekstravagant, spektakulært og flamboyant enn det neste. De stadige kostymeskiftene forstyrrer og stykker opp konserten, sjøl om hun snakker til oss mens hun skifter.

Men, altså, snakk om å by på seg sjøl – og etter hvert kommer også flørtingen med publikum. En ung kar får til og med kysse stjerna fra scenekanten, og på «Slave To The Rhythm» kommer rockeringen fram.

Hun er 67 år, men jobber som en 27-åring.

Snørrete

Det spørs om hun ikke har tjuvstartet på varene fra nattklubben bak scenen, for det kan virke som om hun er det vi på godt norsk kaller småbrisen. Eller er hun bare i overkant slentrende og nonchalant?

Det som i hvert fall ikke er veldig grasiøst er tendensen til å skyte snørr ut av nesa både titt og ofte.

Det hører vel punken til, men ok, da. Hun er en rocker innerst inne.

To låter

Grace Jones er strengt tatt – for de fleste – kjent for to låter og et minneverdig hopp fra Eiffeltårnet i Bond-filmen «A View To A Kill» i 1985.

De to låtene kommer ganske tidlig og helt til slutt – og vi snakker selvfølgelig om «I’ve Seen That Face Before» og nevnte «Slave To The Rhythm». Hun snakker mye om Paris og sper på med litt Piaf og byr også på det beste hun kan oppvise fra sitt siste album, hederlige «Hurricane», fra 2008 – deriblant «My Jamaican Guy».

Bassen er i overkant tung (kanskje inspirert av dub-utgaven av albumet «Hurricane» fra 2011). Bandet på åtte, med forholdsvis unge musikere og to korister, gjør det de skal gjøre, uten å utmerke seg på noen måte. Heller ikke stemmen til Jones er den aller beste.

Men så var det dette med å by på seg sjøl, da.

Hun er altså slett ikke på promotur, men nevner at hun i september kommer med ei bok som skal vise «how bad» hun er.

Vi kan gjette oss til at det kan bli ei ganske spennende bok – om prestedatteren fra Jamaica som ble diskodronning.

Og – som fortsatt holder koken på imponerende vis.