bilindustrien

DET er en idrettsbevegelse midt i en historisk gullalder som samles til ting i Trondheim i morgen. Aldri har fellesskapet brukt mer penger på lek og trening, aldri har Norge hatt sterkere internasjonale resultater og aldri har sport som kultur preget mer av hverdagen vår. Til sammen gir det gode grunner til å sjekke hvorfor landets største folkebevegelse klarer seg så bra i en tid der andre frivillige organisasjoner sliter nettopp med frivilligheten.

Dette også fordi mange sentrale idrettsledere midt i denne framgangen tilsynelatende ikke skjønner årsakene til egen suksess.

FOR det er bare fire år siden enkelte sjefer for særforbundene lekte med tanken om å danne sitt eget sentrale idrettsforbund. Årsaken var en høyst personlig dragkamp om makten på Idrettstinget. Den har de siste tiårene vært delt mellom særforbund og idrettskretser i et system som knapt har interessert flere enn de spesielt interesserte, men denne maktfordelingen er mye viktigere enn som så.

På forrige idrettsting toppet maktkampen seg i det avsluttende valget til resten av styret under den nyvalgte idrettspresidenten Børre Rognlien. Da nektet et stort flertall av særforbundene å være med etter å ha tapt forsøket på å endre selve tingrepresentasjonen. Det blir ikke noen omkamp denne gangen. Det skyldes at noen sentrale forbund; som for eksempel ski -og håndball, i mellomtida har fått inn ledere som er mer opptatt av helhet enn egen makt.

DETTE stemningsskiftet gir idrettsbevegelsen en pustepause til å se litt roligere på nettopp fordelen av maktbalansen mellom særforbund og idrettskretser. Mer og mer blir det tydelig at de geografiske kretsene sikrer den bredden i arbeidet som er nødvendig for fortsatt å være en troverdig landsomfattende bevegelse.

De enkelte idrettene er i seg selv styrt av ledere bosatt i Oslo og Akershus:

•• Halvparten av de 72 tingrepresentantene til særforbundene kommer derfra. Oslo alene har 24 representanter på tinget i Trondheim, mens Akershus følger nærmest med 14.

Avstanden ned til Sør-Trøndelag; fylket på tredjeplass målt i antall stemmer, er stor. Sju av tingrepresentantene kommer fra området som for tida sikrer Norge flest internasjonale medaljer, mens ikke en eneste er bosatt i Petter Northugs hjemfylke Nord-Trøndelag. Eller i Nordland og Finnmark for den saks skyld:

•• Det betyr at Norges Idrettsforbund med et eventuelt nytt tingflertall til særforbundene, samtidig vil gi makten over til de mest tettbygde strøkene.

Det i seg selv rimer dårlig med kunnskapen om at de beste norske utøverne helst kommer fra små plasser i distriktene. Men mest av alt bryter er slik sentralisering med forståelsen av idretten vår som et felles nasjonalt prosjekt.

PÅ  idrettstinget blir dette norske særpreget opprettholdt av idrettskretsene. Der er styrkeforholdet mellom fylkene ganske likt; variasjonen i folketall gir fra tre til fem representanter til hver idrettskrets.

Denne grunnleggende geografiske fordelingen gjorde for eksempel at OL-motstanderne i Troms idrettskrets til slutt kunne være med å stoppe et Oslo-prosjekt idretten ellers var enstemmig om:

•• Vinter-OL 2022 i Norge falt fordi disse lekene aldri samlet støtte nok i storsamfunnet.

Mens det går an å diskutere om de folkerike fylkene burde hatt mer representasjon, er det viktigste tross alt å sikre at samspillet mellom idrett og storsamfunn blir tettest mulig.

Det er betydningen for dette storsamfunnet som gjør at idrettsbevegelsen er sterkere enn noen gang før. På tinget i Trondheim kommer det styret som enkelte særforbundspresidenter ville boikotte, til å levere et forbløffende resultat:

•• Bare på de fire siste årene har statens overføringer til idretten økt med en milliard kroner; det vil si omtrent femti prosent vekst. En fjerdedel av dette er brukt på nasjonale tiltak, mens 750 millioner er styrt tilbake til lokalidretten.

Det passer bra for en bevegelse som skjønner sin egen styrke.

FOR de imponerende økonomiske resultatene har lite å gjøre med det avtroppende styrets genialitet. Storsamfunnets overføringer kommer som et resultat av en felles forståelse av at den norske idretten fungerer som et sosialt verktøy.

Det er grunnen til den samme rause pengestøtten både i fylkeskommunene og i de enkelte lokalsamfunnene. Der gjelder ikke hver idrettsgren for seg selv, men idrett og fysisk aktivitet samlet som et variert tilbud for glede og helse uten tanke på forutsetning og alder.

Det er denne idretten det er verdt å ta vare på, og det skjer best med et idrettsting som speiler hele Norge.