Får barna mine det bedre enn meg selv i fremtiden? Det er et spørsmål foreldre har stilt seg selv til alle tider. Lenge har svaret vært åpenbart: Selvfølgelig. Sånn er det ikke lengre.
Tenk på det: Dagens generasjon er den første på over hundre år som risikerer å ikke få det bedre enn sine foreldre. Vi har det fortsatt utrolig bra i Norge. Likevel, under all velstanden vokser det fram en snikende følelse. En følelse av usikkerhet. En følelse av at det vi trodde var fast grunn under beina, kanskje ikke er det likevel. Hvorfor? Er pengene brukt opp? Nei. Vi er ikke fattigere enn før, vi er rikere. Vi mangler ikke mat, strøm, medisiner eller fred. Vi mangler ikke teknologi eller utdanning eller ytringsfrihet. Det vi mangler, er rettferdighet.
Om neste generasjon får det mer usikkert enn den forrige, skyldes det ene og alene politisk svikt. At avstanden mellom folket og den politiske eliten blir så stor at demokratiet forsvinner. At private særinteresser får vinne fram, på bekostning av flertallet og fellesskapet. At forskjellene blir for store. Det er den veien det har gått lenge nå.
Ingen partier har gått til valg på å gi mer til de rike eller å øke antall fattige barn. Likevel er det sånn det har gått. De andre partiene har lenge levd i sin egen boble når det gjelder de raskt økende forskjellene. De sier at vi skal være glade for at Norge har små forskjeller, og at jobben framover er å hindre at de blir større.
Jonas Gahr Støre sa til APs landsmøte at de skulle videreutvikle Norge som et land med små forskjeller. Da lurer jeg på hvor Støre har vært de siste tiårene.
På 2000-tallet tjente de superrike 178 ganger mer enn vanlige folk. Er det små forskjeller? Er det en samfunnsutvikling Arbeiderpartiet er fornøyde med og vil videreutvikle? Det finnes riktignok andre land som har enda større forskjeller, men det betyr ikke at forskjellene i vårt eget land er små. De er fortsatt altfor store.
Framveksten av forskjells-Norge er vår største utfordring som samfunn. Da holder det ikke å bare være imot at forskjellene øker. Det trengs et vendepunkt, sånn at de blir mindre. Når vi snakker om økte forskjeller, blir det fort snakk om inntektsfordeling. Det er litt dumt, for bak statistikken handler det om mennesker som får en vanskeligere hverdag.
Forskjells-Norge er at du ikke kan planlegge hva familien skal gjøre i helga, fordi du ikke vet om du skal på jobb eller ikke.
Det er at de etablerte partiene tar penger fra de uføre for å betale for framtidas velferd, mens det aldri har vært flere milliardærer her i landet.
Det er at kvinner fortsatt bare tjener 85 prosent av menn, selv om de gjør jobber som er like viktige. Forskjells-Norge er når noen må ha to jobber for å få endene til å møtes. Samtidig skriver Dagens Næringsliv en om hvor vanskelig det er å være rik for tida, siden rentene er så lave: Man må faktisk ha 82 mill i banken for å kunne leve på rentene alene. Det er at regjeringa ikke gjør noe for å hjelpe de arbeidsledige tilbake i jobb, mens de syke og uføre — som faktisk ikke kan jobbe — skal tvinges til det.
Det er å jobbe i bemanningsbyrå og stadig jakte neste vakt, mens du ser folk som er ti år yngre enn deg allerede er på boligjakt.
Jeg er ikke mot store forskjeller fordi jeg er misunnelig på de rikeste. Jeg er mot fordi det er urettferdig. Fordi det gjør at samfunnet blir et dårligere sted for oss alle. Det svekker folkestyret, tilliten mellom mennesker og mulighetene til hver enkelt. Vi er avhengig av at alle bidrar for at det skal gå rundt. Da kan vi ikke ha et samfunn hvor det lønner seg mer å arve enn det gjør å jobbe.
Høyre snakker om at det skal lønne seg å jobbe, men det stemmer jo ikke. Det som virkelig lønner seg er å arve. Undersøkelser viser at 9 av 10 superrike i Norge ikke har jobba for formuen — de har arva den. Hadde hardt arbeid virkelig lønt seg, ville landets havnearbeidere og hjelpepleiere vært millionærer. I lang tid har et stort flertall på 2 av 3 nordmenn ment at det er en hovedoppgave for politikerne å minske de økonomiske forskjellene. Det er med andre ord ikke den jevne nordmann som har ønsket seg denne utviklinga. Tvert imot.
Velgerne har gang på gang bedt politikerne redusere ulikheten. Likevel har de økt den. Da må vi spørre oss: Bryr de seg egentlig? For vi kan jo snu utviklinga om vi virkelig vil. Det er mulig å bruke kommunene til å undergrave Siv og Ernas politikk for økte forskjeller. Når de i regjering vil innføre midlertidige stillinger, kan kommunestyrer og fylkesting vedta å heller gi faste stillinger.
Når de i regjering gir skattelette som øker forskjellene, kan vi møte dem med å innføre tak på hvor høye topplønningene kan være for ledere og politikere i kommunen.
Når de privatiserer stadig mer, kan vi møte dem med vedtak om at all kommunal velferd skal være profittfri sone. Da holder vi utenlandske oppkjøpsfond unna barnehagene, barnevernet og sykehjemmene våre.
Og når de gjør flere barn fattigere, kan vi svare med å gi flere gratis SFO og barnehage. Du trenger altså ikke å vente to år til for å påføre Siv og Erna valgnederlaget. Vi kan gjøre det allerede til høsten. La oss gjøre årets valg til et vendepunkt for forskjells-Norge.