Mer fra Dagbladet Meninger:
Ingen hælomvending
Det stormer i Cannes etter at kvinner uten høyhælte sko ble visst vekk fra en premiere.
Gi nå faen i kvinnemaset
Forklaringene på hvorfor kvinner ikke blir toppledere, er stadig pinligere for næringslivet, skriver Marie Simonsen.
Jeg er så lei av ræl fra gamle folk
Ikke alle har muligheten til å bruke tiår på å dele 68-ernes fascinasjon for LSD og kontrær samtidslitteratur.
Øm og utleverende
Amy Winehouse-filmen legger ikke skjul på noe
- Kjærligheten har kommet til Cannes for å lage bråk.
Kjærligheten har kommet til Cannes for å lage bråk.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
CANNES (Dagbladet): Denne gang skulle årets Cannes-skandale verken handle om film eller sex, men om sko. Flere kvinnelige gjester, noen av dem med helseproblemer, ble søndag kveld nektet adgang til gallapremieren på Cate Blanchetts nye film, «Carol». Grunnen var at de brøt kleskoden ved ikke å ha på seg høye hæler, og dermed sto i fare for å sette hele den uappetittlige fotsålen sin ned på den hellige røde løperen. Siden da har festivalen vært gjenstand for en kastevind av kritikk: Den blir kalt reaksjonær og kvinnefiendtlig, og flere mener det er ironisk at kvinner presses inn i et smalt motemessig hylster nettopp på premieren på en film som handler om to kvinner som frigjør seg fra konvensjonene, ved å gå inn i en lesbisk affære i femtitallets New York.
De hardeste kritikerne virker imidlertid ruset på sin egen indignasjon. Cannes har strenge kleskoder og håndhever dem med gestapoaktig nidkjærhet delvis fordi alle ønsker at det skal være slik.
Festivalens renommé og tiltrekningskraft hviler delvis på at den er kjent for å være kompromissløst glamorøs, og på at de som følger den på avstand kan fråtse i bilder av kvinner og menn pyntet til trengsel. På kveldsvisningene, som er annerledes enn de avslappede pressevisningene, er kleskoden galla, uten unntak eller slingringsmonn. De som skal på en slik en, må pent pakke smoking og aftenkjole. Her om dagen hørte jeg om en mannlig billettholder som ikke rakk hjemom, og prøvde å komme inn med pen skjorte og lang shorts – og ble møtt med vantro av vaktene og uten videre vist vekk.
Kleskoder eksisterer for å markere et brudd med hverdagen og for å skape en folkemengde der den enkeltes behov og smak er underordnet anledningen og helhetsuttrykket. De fleste eksisterer av en grunn og følges uten problemer. Man går ikke med rødt i begravelse eller jeans i bryllup.
Men her tråkker festivalen i salaten, og da hjelper det ikke å ha ulastelig fottøy på. For det første er høye hæler vanligvis ikke påbudt ifølge gallakleskoden, selv om det er forventet. For det andre er det noe annet å tvinge gjester til å gå i høye hæler enn å stille krav til klesdrakt for øvrig. Mange synes det er vanskelig å gå i høye hæler. Andre har problemer med rygg eller muskler på en måte som gjør at de bør få beholde bakkekontakten. Når det er snakk om noe som kan redusere en eventyrlig opplevelse drastisk for den det gjelder, må festivalen kunne være pragmatisk. Og det finnes nette, flate kvinnesko som går godt til lange kjoler og ikke ødelegger helhetsinntrykket av insisterende staselighet. Det er forskjell på å bevare et uttrykk og å ri sine egne regler til de stuper.
I spørsmålet om hva folk til enhver tid skal ha på seg veies ønskedrøm mot virkelighet, individuelle ønsker mot normen i situasjonen. Også Cannes-festivalen, som lever av å feirede fantasier både på kinolerretet og langs strandpromenaden Croisetten, må ta hensyn til at de inviterer folk med virkelige kropper, og, potensielt, virkelige gnagsår.
