bilindustrien

(Dagbladet): Klokka 13 mandag 7. mai 1945 mottok SS-kaptein Friedrich Barthel en underlig ordre. Han skulle fylle fem tønner med sprengstoff, anskaffe fem meter lunte og plassere ladningen i luftvernbunkeren på Skaugum.

Kronprinsgården i Asker var de tyske okkupantenes høyborg og sete for den 44 år gamle SS-general Wilhelm Rediess og den ett år eldre rikskommissær Josef Terboven.

Makten over liv og død i Norge var samlet i Terbovens arbeidsværelse, og Barthels vaktavdeling på 27 mann var merket av brutale år i Nazi-Tysklands tjeneste.

Totalt nederlag

Fanatisk lydighet var innprentet, og mange hadde deltatt i jødemassakrene i øst uten å stille spørsmål.
Men makten var i ferd med å rakne, og Barthel hadde protestert da Terboven ville sprenge all dynamitten på en gang.

«En slik mengde sprengstoff vil utløse en så voldsom eksplosjon at omkringboende nordmenn vil komme til skade. Vi vil trosse Dönitz, som har gitt ordre om at ingenting skal ødelegges. Jeg ønsker å skilles fra nordmennene og Norge i god forståelse uten å gjøre noen noe vondt i siste øyeblikk».

For Terboven må argumentene ha kommet som en siste bekreftelse på at nederlaget var fullkomment.

Hitler hadde begått selvmord en uke tidligere, og Den røde hær var i ferd med å nedkjempe de siste lommene av motstand i Berlin. Tyskland lå i ruiner, og storadmiral Dönitz hadde 5. mai gitt ordre om at all motstand i Nordvest-Tyskland, Danmark og Holland skulle opphøre.

Norge var blitt holdt utenom som et mulig forhandlingskort og en siste gest til de som ønsket å kjempe videre mot dårlige odds.

Ble avsatt

Wehrmachts okkupasjonshær på 350 000 mann var intakt, og Terboven hadde selv villet lede troppene til et Götterdämmerung blant fjellene i nord. Men den endelige avtalen om betingelsesløs kapitulasjon var blitt signert i Eisenhowers hovedkvarter natt til mandag 7. mai.

Terboven var blitt avsatt som rikskommissær, og general Franz Böhme hadde etter den harde nazikjernens mening vist seg som en ynkrygg.

Han ville ikke slåss og hadde gått med på å legge ned våpnene ved midnatt tirsdag 8. mai.         

«Med kapitulanter samarbeider jeg ikke», hadde Terboven skrevet i en snerrende sluttkommentar.

«Jeg gjør det heller slutt».

Nå hørte han på vaktkommandørens innsigelser — nærmest som en siste ydmykelse. Selv hans mest lojale menn ville ikke mer.

Hørte skudd

Situasjonen var håpløs. Han snudde og gikk tilbake til arbeidsværelset i andre etasje.
«Det var for tidlig. Han kom meg i forkjøpet».

Den første av nazitoppen hadde gjort det slutt allerede mandag.
Ved 22-tiden hadde SS-kaptein Curt Posner tatt en kveldstur på gressplenen foran Skaugum da han ble praiet fra en av balkongene.

«Wie geht`s, Posner?» Det var sjefen for sikkerhetspolitiet i Norge, SS-general Wilhelm Rediess, som stilte spørsmålet.

Etter krigsutbruddet hadde den tidligere elektroteknikeren myrdet hundrevis av mentale pasienter i mobile gasskamre i Østprøyssen, sendt tusenvis av jøder til dødsleirene og stått for en rekke andre brutale overgrep.

«Alles gut, herr general,» svarte Posner. Rediess sa ikke noe mer. Han røkte ut sigaretten og forsvant inn i værelset.

Et kvarter seinere hørte Posner en lyd som kunne minne om et pistolskudd. Men han var ikke sikker, og lydighet var fortsatt en dyd. Generalens nattesøvn skulle ikke forstyrres.

Kom Terboven i forkjøpet

Alarmen gikk derfor først ved titiden tirsdag 8. mai da Rediess ennå ikke hadde bestilt frokost og heller ikke tok telefonen. En korporal klatret opp en stige til balkongen og slapp Terboven og Barthel inn i det avlåste rommet.

«Jeg så Rediess ligge i full uniform på divanen med et skudd i hodet. Det var fullt av blod på begge tinninger og i munnen, som var litt åpen,» rapporterte Barthel.

Han snudde seg til Terboven: «Døden er allerede inntruffet».

Terboven stakk generalens forniklede pistol av typen Walther PPK 7,65 i lommen.
Han svarte: «Det var for tidlig. Han kom meg i forkjøpet».  

Iskaldt overlegg

I de neste timene iscenesatte Terboven sin egen død med iskaldt overlegg. Han tok farvel med vaktmannskapene, kokkene og stuepikene, som ble tilbudt husly i hans beslaglagte villa i Kristinelundveien.

Barthel fikk ordre om å flytte liket av Rediess til en betongbunker 500 meter vest for hovedgården straks mørket falt på.    

«Hvor lang tid bruker en lunte på fem meter på å brenne ut», spurte Terboven da han sammen med Barthel inspiserte det mørke og dystre kammeret, som hadde en flate på bare fire kvadratmeter.

«Åtte minutter og 20 sekunder». «Vil det være noe igjen av liket om jeg bruker fem tønner sprengstoff?»

Hver tønne inneholdt 35 kilo hexogen og stammet fra britiske flyslipp til Hjemmestyrkene. Det kom til å bli et voldsomt smell, og Barthel svarte: «Det er altfor mye. En tønne er nok. Ordren er at ingenting skal ødelegges».       

«Bunkeren er betalt av Tyskland, ikke den norske stat. Den kan rolig ødelegges». «Omkringboende nordmenn kan komme til skade. Det kan jeg ikke ta ansvaret for».

36 beinbrudd

«Vil likene bli fullstendig tilintetgjort med bare en tønne?» «Ja, fullstendig». Barthel tilføyde siden: «Jeg var ikke helt ærlig. I følge eget utsagn hadde Terboven 36 beinbrudd.

Begge armer var forkrøplet og kunne ikke engang brukes til normal spising. Han hadde en meget svak konstitusjon og var spedlemmet.

«Alene ville han ikke ha krefter til å stenge bunkerens jerndør. Trykket ville få en utgang og gjøre eksplosjonen mindre voldsom».
«Alle har forlatt meg. Bare dere to er tilbake.» 

Terboven bestilte et brett med smørbrød, kaffe, øl og likør og tilbragte resten av kvelden i sitt arbeidsværelse. Han røkte, leste en bok og skrev et par brev.

Den magre og intense partibyråkraten hadde stått ved Hitlers side så tidlig som under det mislykte ølkjeller-kuppet i 1923 og personifiserte nazismens vilkårlige brutalitet.

Han hadde brukt terror for å holde landet under kontroll og var ansvarlig for hundrevis av nordmenns død.

Legendariske fester

Men rå makt hadde en mystisk appell, og noen av samtidens mest attråverdige kvinner hadde forlystet seg i potentatens seng. Festene på Skaugum var legendariske, og selv SS-general Walter Schellenberg hadde vært rystet over det han hadde opplevd under et besøk høsten 1941:

«Terboven drakk som en svamp og tvang alle omkring seg til å holde følge. Det var hans yndlingsbeskjeftigelse. Sekretærene måtte sykle rundt i rommet, og jeg fikk nesten fått et ølglass i ansiktet da jeg avslo å delta. For et sirkus!»

Selskapelighetene hadde for lengst tatt slutt, og kvinnene var blitt borte. Da Barthel ved 23-tiden meldte at alt var klart, ble hovmester Reimer innkalt til et siste farvel:

«Alle har forlatt meg,» sa Terboven, som hadde lagt fra seg uniformluen og dolken. «Bare dere to er tilbake».       

Henvendt til Reimer la han til: «Om De kommer til Tyskland og tilfeldig treffer min familie, vennligst hils til min hustru».

Ti minutter seinere så Barthel den tidligere rikskommissæren vandre mot bunkeren, alene og barhodet. Han hadde lagt en planke over dynamittbeholderen som Terboven kunne sitte på — foran liket av Rediess — mens lunta brant.         

«Klokken 23.30 fulgte detonasjonen», forklarte vaktkommandøren.
«For å hindre at omkringboende fikk inntrykk av at kronprinsens bolig gikk i luften, slo jeg straks på alle lys i hovedbygningen og alle utelys».

Men ingen reagerte. Etter midnatt ble lysene slokket. Skaugum lå på nytt i mørke.      

Makabre rester

Omtrent samtidig som eksplosjonen fant sted, nærmet den allierte frigjøringskommandoens fortropp på fire mann seg det tyske militære hovedkvarteret på Lillehammer — med brigadegeneral Richard Hilton fra Force 134 som sjef og kommandør Per Askim som norsk forbindelsesoffiser.

Utpå natten ble kapitulasjonsavtalen undertegnet. Den tyske okkupasjonshæren la ned våpnene uten kamp.

Men da en patrulje fra oslopolitiet under politifullmektig Aage Borgen ankom Skaugum neste dag, var hovedmennene borte. I bunkerens golv hadde et krater åpnet seg, jerndøren var smadret, og betongveggene dekket av et mørkt og klebrig stoff.

En grunn grav i nærheten skjulte en lærstøvel med en avrevet fot, knapper, blodige filler og andre makabre rester.

Terboven og Rediess var medansvarlig for forbrytelser uten sidestykke i historien. Som Hitler hadde de rømt fra ansvaret. 

Kilder: Avhør av Friedrich Bartels, Helmut Saur, Curt Posner og Alfred Gomolla, samt rapport av 10.5.1945 av kriminalbetjent Conrad Hauge, Oslo politikammer, Norges Hjemmefrontmuseums arkiv. WO 331 og 171, NA, UK. Berit Nøkleby: «Josef Terboven. Hitlers mann i Norge», Oslo 1992.