Mer fra Dagbladet Meninger:
Hver gang jeg ser dette bildet begynner jeg å grine.
Hver gang jeg ser dette bildet begynner jeg å grine.
EU i havsnød
EU er nødt til å vende blikket mot sørgrensa, Middelhavet, hvor druknende båtflyktninger bare er den mest akutte av utfordringene, skriver Einar Hagvaag.
Når familien blir teater
Å gjøre egen slektsfortelling allmenngyldig vesentlig er ikke lett. Men det er fullt mulig.
Miljødirektoratets oppgave er å veie miljø opp mot samfunnshensyn. Dette er normal praksis i forvaltningen.
Miljødirektoratets oppgave er å veie miljø opp mot samfunnshensyn. Dette er normal praksis i forvaltningen.
Hvilke virkemidler må tas i bruk for å redde dette landet fra sine politikere?
Norges falmede miljøglorie blir erstattet av en svart sky
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Det er et bilde som fanger tragedien i all sin grusomhet. En liten tass henger slapt fra armene til en fremmed. Små hender, mellom to og fire år. Topplue, fordi det er kaldt å krysse Middelhavet om våren.
93 mennesker ble reddet da båten barnet satt i ble knust utenfor Rhodos i går.
De var heldige.
Men tre døde, en mann, en kvinne, et barn.
Jeg klarer ikke å se på bildet uten å begynne å grine. Som mor er man hysterisk opptatt av å beskytte barna sine. Mot biler, mot brann, mot høyder, mot drukning. Jeg kan ikke engang forestille meg desperasjonen til en forelder som tar med seg barnet sitt ned i en slik båt. Som er villig til å utsette det for en slik fare.
De kommer fra Syria, Libya, Eritrea, Etiopia, Somalia, Gambia, Afghanistan, Mali.
Håpet er et bedre liv. Kanskje rett og slett bare muligheten til å få et liv.
Konsekvensen kan like gjerne være å miste det fullstending.
Likevel tar de sjansen. Gang på gang på gang.
Hittil i år har nærmere 2000 mennesker mistet livet på vei over Middelhavet.
Hvor mange av dem har vært barn?
Vi vet ikke. Men vi vet hvor mange som har overlevd. Ifølge tall fra Redd Barna har det mellom 11. og 16. april ankommet 9 888 båtflyktninger til Italia.
810 av dem har vært barn.
Fram til 16 april i år har 22 507 mennesker krysset Middelhavet. 1 883 av dem har vært barn.
I overkant av åtte prosent.
Men når en båt synker, når den knuses mot klipper, når den går ned midt på havet.
Hvem er det som dør først?
Det er barna. Det er alltid barna.
Søndag 19. april kantret en båt som skal ha hatt mellom 700 og 959 flyktninger om bord. 28 ble reddet, resten fryktes omkommet.
Åtte prosent.
Det er en tragedie det ser ut som om den norske regjeringen har problemer med å ta inn over seg. Etter flere dagers bortforklaringer om at «vi må se an behov» (statssekretær i justisdepartementet Jøran Kallmyr (Frp)) og « det er litt pompøst at Norge alltid skal gå i front» (Kristian Norheim (Frp), nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomite), kom statsminister Erna Solberg endelig på banen i går, med lovnader om å sende en båt.
En båt. Som skal være på plass «fra 1. august eller tidligere».
Det er fire måneder til.
Det er et hav av tid.
Mens vi venter fylles havet med likene av døde barn.
Med topplue, for det er så kaldt å krysse Middelhavet om våren.