bilindustrien

IDET Svein Arne Hansen sist lørdag overtok som president i det europeiske friidrettsforbundet, ble han forhåpentligvis gjøkungen i dopredet. For er det noe denne sporten trenger etter år med dopingskandaler, er det ledere som ikke er villige til å tilpasse seg.

Akkurat den egenskapen er langt fra typisk for Hansen. Han har vært kjent som en kar som lett blir venner med de fleste; en som er flink til å hilse på deg og enkel å like, en som fikser det meste for de fleste. Med andre ord prototypen på en vellykket internasjonal idrettsleder.

En friidrett i tillitskrise trenger ikke slike prototyper i ledelsen, men akkurat når det gjelder Svein Arne Hansen tror jeg at det har endret seg:

•• Den hjemlige Tysse-dommen for et par år siden med de andre norske dopingsakene som fulgte, ble etter hvert en vekker for ham.

Da kom all overbærenheten og vennligheten til kort.

FOR disse avsløringene endte ikke bare med at president Svein Arne Hansen og Friidrettsforbundet tapte den påfølgende saken mot Dagbladet i Pressens Faglige Utvalg. Den ga også Hansen en ny innsikt om hvem han kunne stole på i den idretten han kjenner bedre enn de fleste:

•• Selv norsk toppidrett trengte en offentlig skittentøyvasken. Vi er jo ikke noe ærligere enn utlendingene.

Nettopp en slik erkjennelse kan hjelpe i en europeisk friidrett som åpenbart må bli vant til en røffere tone enn småpraten under mottakelsene.

I FRIIDRETTEN er det like gjerne hos oss jukset skjer. Mens det er lett å se dopingutfordringene både for sprintere fra Jamaica, de betalte sportstudentene på amerikanske universiteter og langdistanseløpere fra Kenya, var de mest omfattende skandalene både i fjor og i forfjor europeiske:

•• Først ble 40 topputøvere fra Tyrkia utestengt for dopingbruk i 2013, så fulgte en rekke russiske avsløringer i 2014.

Det siste oppgjøret er ennå ikke avsluttet. Her har det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF)  klaget Russland inn for idrettens voldgiftsdomstol (CAS) fordi russerne har prøvd å få beholde en del av juksemedaljene.

AKKURAT det framstår pinlig nok i seg selv. Langt mer alvorlig for friidretten er likevel opprullingen av hvor utbredt doping er blitt blant sportens yngste europeiske utøvere:

•• Av de 31 utøverne som tyrkerne selv plukket vekk fra landslagene sine, var hele 20 yngre enn 23 år.

I denne gruppen var det også åtte tenåringer; en dramatisk utvikling som speiler lignende problemer i Russland. Der advarte nylig den russiske sportsministeren Vitaly Mutko mot det utstrakte dopbruket blant barn og unge i de mange sportskolene. Han mente dette problemet skyldtes arven fra sovjettida der gymlærerne fikk bonus for barnas resultater, og lovet å straffe de som nå fortsatte med slik svindel.

Misbruket blant friidrettens yngre utøvere bryter med juksebildet fra sykkelsporten; den andre dopingverstingen blant de store idrettene. Der er det helst eldre utøvere som blir tatt, mens de unge bærer med seg håpet om en renere idrett.

SLIK blir Svein Arne Hansen som europeisk friidrettspresident, direkte utfordret av fuglungene i dopredet. Det kommer til å kreve en tydelig leder; en som ikke jatter med, men er villig til å ta både plass og juling.

I beste fall får han støtte i løpet av sommeren fra en ny sjef i IAAF. Der kjemper de to gamle stjernene Sebastian Coe og Sergej Bubka om å overta det mest prestisjefulle friidrettsvervet etter afrikaneren Lamine Diack. Den 81 år gamle Diack har slitt med å få til en effektiv ledelse i friidrettens antidoping-arbeid. Nå kreves nettopp det for å få med flere av de store sponsorene, og typisk nok er kampen mot doping en prioritert oppgave ifølge begge presidentkandidatene. Målet er at den ærlige friidretten skal vokse seg sterk igjen.

Kommer dette skiftet i friidrettstoppen på samme vis som i sykkelsporten, bli det lettere for Hansen å klare oppgaven som gjøkungen i dopredet.