De siste åra har vold i nære relasjoner vært øverst på den politiske agendaen. Det har ikke vært måte på handlingsplaner og søvnløse statsråder. Det skyldes ikke minst at pressen har dokumentert det store omfanget av såkalt partnerdrap, av forfulgte kvinner som lever med voldsalarm, på krisesentre og på hemmelig adresse.
Publikum har våknet, og det utløser alltid hektisk politisk aktivitet. Antall statsråder på pressekonferanser om temaet er dessverre ingen garanti for resultater eller bevilgninger, tross at det handler om å beskytte de svakeste mot overgrep og drap som hele den politiske evolusjon har handlet om.
Kanskje skyldes det at vi har glemt barna midt oppi det hele. Det er nesten alltid barn som er medofre når far dreper mor. Hva skjer egentlig med barna som opplever det aller verste?
Å miste en mor, sin nærmeste omsorgsperson, drept av far eller en voksen de kjente? Det hører vi sjelden om siden de ofte er mindreårige og skjermes for omtale. Hensynet fører til at barna, som også er ofre for udåden, blir usynlige. De små overlevende nevnes knapt i en bisetning. To barn på tre og fire, er deres lille historie.
Dagbladet starter i dag en serie om barna som ble igjen. Vi har hentet inn tall fra en rekke kilder som for første gang avdekker hvor mange det er snakk om, hvordan det skjedde og hvor det ble av dem. Mellom 2000 og 2013 opplevde 118 mindreårige barn å miste en forelder i partnerdrap. For 80 av dem var drapspersonen en biologisk forelder, som regel far. Halvparten av dem var vitne til drapet, eller i nærheten da det skjedde. Ett barn satt på fanget til mor da hun ble drept, ett gikk imellom og ble selv knivstukket, en tredje våknet av bråk og kom inn da far kvelte mor. En stor andel av barna ble skilt fra søsknene sine etter drapet. Over halvparten måtte flytte fra hjemstedet sitt.
Tallene er brutale i seg selv og gir viktig informasjon til myndighetene om både omfang og handlemønster. De forteller også at partnerdrap skjer i alle samfunnslag, at det i all hovedsak er kvinner som er ofre, at de har levd med trusler i lengre tid og ofte hatt kontakt med politiet, at de har hatt voldsalarm og han besøksforbud, uten at det har hjulpet.
Men barnas egne historier, som noen forteller til Magasinet i dag og de kommende dagene, er nye og hjerteskjærende vitnesbyrd om hvordan de ble sviktet før drapet og etter. Nok en gang hører vi om barn som varslet skolen og til og med i barnehagen om hva som foregikk uten at noe ble gjort. De tok mot til seg og stolte på at de voksne skulle ta dem på alvor og ordne opp. Det skjedde ikke. Nok en gang har nærmiljø og familien latt være å gripe inn når faresignalene har vært åpenbare. Et drapsoffer ble kalt “blåveispiken” i nabolaget.
Vi husker Christoffer. Barn blir ikke tatt på alvor. De er fortsatt betraktet som del av en familie hvor voksne bestemmer. På samme vis betraktes konflikter mellom partnere og ekser som noe annet enn mellom to fremmede, tross at alt tilsier i fredelige Norge at sjansen for vold og drap er større i nære relasjoner.
Hvorfor har vi ikke større beredskap mot dem som begår drap enn mot dem vi frykter?
Det er uten tvil mange som har et ansvar og en plikt til å gripe inn for å beskytte barn, ikke minst skolen. Men trusler, stalking og drap er til syvende og sist en oppgave for politiet og rettsvesenet. For samfunnet. De gir signalet om hva som tas på alvor eller ikke. Det er nesten ubegripelig at politiet ikke klarer å beskytte en kvinne og hennes barn når gjerningsmannen er kjent. Men unnskyldningen er den samme, manglende ressurser og kapasitet.
Hadde partnerdrap vært kategorisert som terror, ville prioritering og innsats vært annerledes, tror jeg. Men siden partnerdrap bare har ett offer om gangen, og sjelden utføres av radikale islamister, men tvert imot av lovlydige nordmenn, er det ingen alarm som går. I stedet deles det ut voldsalarmer til ofrene.
Politiet og rettsapparatet har fått gode verktøy som ikke tas i bruk, noe Dagbladet vil vise. Knapt en er dømt til å gå med såkalt omvendt voldsalarm, det vil si at personen som utgjør en trussel må tåle begrensninger i sin bevegelsesfrihet, ikke den som trues. Hva skyldes det? Er domstolen uenig med lovgiverne?
Barnas historie forteller at det er rene geografiske tilfeldigheter om de er blitt fulgt opp før og etter drapene. Det kan synes som om politi og rettsvesen ikke ser dem, men bare konflikten og truslene mellom to voksne. Etterpå har de som mindreårige lite de skulle ha sagt.
Derfor er det viktig å dokumentere og presentere barnas historie. De er de usynlige ofrene i partnerdrap. Når de så modig står frem, må de lyttes til. Om ikke da, så nå.