Mer fra Dagbladet Meninger:
Står Anundsen opp att frå dei politisk døde tredje dag?
Andreas Homplands Sideblikk
Når skal luksusjaget til voksne med to biler, to jobber, og hytte i fjellet ta slutt?
Det finnes fattige barn på Oslo vest også.
Monsteret bak mennesket
For alle de menneskene som har måttet bøte med livet vil ikke historien om ekstremistenes vanskelige barndom være et godt nok svar.
Vaktbikkja svarer
Å ha en debatt om meslingvaksiner er omtrent som å ha en debatt om jorda er rund.
Barn ser ikke produktplassering i blogger som reklame
Det trengs bedre merking av sponset innhold.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
«Nei vet du hva! Vi velger å være hjemme i år! Det kan være deilig å slippe fjellet, altså”.» Denne setningen har jeg overhørt ofte på «House of Snobs» – også kalt CC Vest – der de velstående mødrene tar med barna på shopping hos Tante Pose. En Ralph Lauren dunjakke koster seks tusen kroner. Like ved finner du Hennes & Mauritz, hvor mødre som jeg går.
Jeg har vært alene med barna siden jeg var 19 år. De fire barna har gått på Majorstuen, Uranienborg, Ruseløkka og Skøyen skoler. Sistnevnte er fryktelig opptatte av nasjonale prøver. Denne skolen har elever som går på ski til skolen. De arrangerer hytteturer til tusen kroner per elev, utgifter som familier med to inntekter kanskje klarer.
Velstående foreldre på Oslo vest skaper en illusjon av behov som ikke finnes, og det er de fattige barna det går utover. For det er fattige barn på Oslos vestkant også, det er det kanskje ikke alle som forstår.
De tror at alle barn er påsketur, at de har råd til det. De kritiserer oss som ikke har tid til å grille pølser første dag etter vinterferien – uten å forstå at jeg var nyansatt, med deadline og sykt barn. Jeg lever gjerne på knekkebrød og prioriterer Tusenfryd fremfor vin for at barna mine skal ha det bra. Men som mor er det presset fra lærere, elever og andre foreldre som er det verste.
De synes nærmest synd på barna mine som ikke skal noe i påsken. Det de ikke vet, er at barna og jeg skal ha påskeegg- jakt i parken, før vi samles i sengen min for å spise godteri og se på påskekrim sammen. Mens andre vestkantforeldre drikker vin og lar barna få holde på selv.
Av og til vil velmenende foreldrene ta med de godtroende barna mine på turer som vi selv ville brukt en månedslønn på eller mer. Jeg sier «godtroende», fordi barnet i etterkant ofte ender opp med å bli hele skolens «snakkis», når overbærende foreldre skryter av å ha hatt med han eller henne til Tjøme eller Hafjell.
Ergo: Jeg har barna mine hjemme hos meg selv på, det jeg synes er verdens koseligste påskeferie. Så er alt bra helt til den første dagen etter ferien, til de første spørsmålene om hvor de har vært kommer.
I fjor var Torkel Brekke bekymret for vestkantbarnas rølpekultur og oppmuntret gjennom VG voksne til å luske rundt på Facebook og spionere på barna sine. Han er et klassisk eksempel på en som verken kjenner vestkanten eller ungdom særlig godt.
Det hender faktisk at vestkantungdom sklir ut uten at du får avslørt det på Facebook først. Noen ungdommer ender opp med å henge i sentrum av mangel på annet å gjøre. Hvordan har disse hatt det i påskeferien?
De som skjærer alle vestkantbarna over en kam bør stikker fingeren ned i Frognerparkens jord før de dømmer. Her på Oslo vest legges rimelige rideskoler (ja, de er faktisk rimelige) og annen lokalt aktivitetstilbud ned. Det rammer de barna som bor i leiegårder.
Når skal dette luksusjaget til voksne med to biler, to jobber, og hytte i fjellet ta slutt? Når skal Oslo kommune ta hensyn til at Frognerbadet koster altfor mye, at kommunal transport er latterlig dyrt? Når skal Fotballforbundet forstå at fotballavgifter (glem utstyret!) er avskyelig høyt? For sånne som oss kommer ingenting gratis.
«Så hvorfor flytter dere ikke?» spør noen.
Men det er da ikke bare å flytte? Venner og familier er ofte ervervet gjennom lang tid, og leiekontraktene er ikke nødvendigvis så mye billigere på den andre siden av byen.
Jeg har selv hørt en fraskilt dame nekte å ha sønnen sin i påsken «fordi hun ikke skulle noe, og det var flaut».
Noen av oss har ikke engang mulighet til å levere fra oss barna til andre. Vi må lære barna våre at de bare får fortelle sannheten når læreren ber dem tegne påskeferien deres. Vi må be dem stå foran klassen og fortelle at «vi var hjemme».