Mer fra Dagbladet Meninger:
Når onkel blir kunstpoliti
Er en barnehånd som suges som en penis «forsvarlig ut fra et kunstnerisk formål»?
Nasjonale prøver er ikke egnet til å måle kvalitet i skolen
Prøvene sier mer om elevenes sosioøkonomiske bakgrunn, og hvorvidt skolen har lagt andre oppgaver til side for å drille til prøvene, enn de sier om skolens kvalitet.
Moskva er en by der det er lett å bli drept men nesten umulig å få en anstendig begravelse!
Attentatet på Boris Nemtsov aktualiserer sitatet til den russiske forfatter og trubadur Aleksandr Galitsj som levde sine siste år i Oslo
Martin Tranmæl fikk 100 kroner i bot for tegning av 12 streikebrytere
Gudleiv Forr om kampen mot karikaturer.
Erna tar kontroll
Borgerlig kaos skal bli til ro i rekkene. Det har Erna bestemt.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Munchmuseet har vært i hardt vær de siste ukene. Utstillingen «Melgaard+Munch» blander sammen kunstnerskapene på en såpass uærbødig måte at prosjektet vekselvis hylles og slaktes.
Interessant nok er det omsorgen for Munch, ikke bekymringen for barnepornografi, som har vakt størst bestyrtelse. Det er skjendingen av Munch, uverdigheten i hele prosjektet med Melgaards analsex og peniser som bokstavelig talt vedheng til nasjonalhelligdommen, som har framkalt «oppsiktsvekkende krav om sensur» som museumsledelsen kaller det.
Denne uka fikk saken en ny vending. Museet er politianmeldt for det 40 minutter langde videokunstverket «All gym queens deserve to die» som kanskje er det mest kontroversielle bidraget i utstillingen, men som merkelig nok ikke har vært et stort poeng hos kritikerne.
I cirka 60 sekunder i videokunstverket (som er fra 2000) vises en mann som suger på armen til en ett år gammel jente som holdes opp foran ham av en annen mann.
Videoen har vært omstridt før. I 2000 ble den fjernet fra en utstilling ved Moderna Museet, etter at de mottok en tilsvarende politianmeldelse. Ledelsen ved museet forsvarte først verket, før de seinere plukket det ned. Dermed ble det ingen sak, og politiet i Stockholm kunne puste lettet ut.
Ledelsen ved Munchmuseet har ikke tenkt til å gjøre det like lett. De endrer ingenting før politiet eventuelt kommer med en uttalelse.
Politiet må nå ta stilling til om kunstverket er i strid med straffelovens paragraf 204a, som forbyr barneporno. En vid formulering som også forbyr «fremstilling som seksualiserer barn». Eneste unntak fra loven er «kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål».
Hvis politiet er litt hurtigarbeidende er de allerede i gang med å google «Melgaard» og «All gym queens deserve to die», minst like heftig som meg. Kanskje er de i gang med å ringe noen eksperter. Men til syvende og sist må de bestemme seg sjøl, de må gjøre en kunstnerisk vurdering. Onkel blir kunstpoliti.
Det vil i så fall innebære en studie av Melgaards intervju (som også vises på Munchmuseet) med litteraturteoretikeren Leo Bersani, som har skrevet flere bøker om homsekulturen. Sammen plukker de fra hverandre bare back-fenomenet (ubeskyttet analsex) med en intellektuell tilnærming som på mange måter åpner forståelsen for Melgaards kunst. Hans dyrking av homsekultur, vold, sex og rus kan på ingen måte beskyldes for å være lettvint eller overflatisk. Like mye som han utforsker outsiderposisjonens ekstreme tilbøyeligheter, går han inn i følelsesmessige reaksjoner som ensomhet og selvforakt. Ustabiliteten og usikkerheten står og dirrer. Munchs malerier, som ofte likner psykologiske dramaer, understreker tematikken hos begge to.
Men hva så med sugingen på en barnearm? Filmen er en blanding av fantasilek og selvhat.
Fortellerstemmen (en forsmådd beundrer) gjennom hele filmen fordømmer Melgaard for hans egoistiske livsførsel, hans narkoforbruk og sexgalskap mens vi ser klipp fra «Planet of the apes», en tegnet framstilling av en hund som avsuges av en mann, en hai som jager et åte og en mann som kliner med en jente med Downs syndrom.
At dette delvis er konstruert for å skape sjokk, kan det være liten tvil om. Men spekulativt? Nei, heller selvdestruktivt – og dermed helt på linje med grunntonen i Melgaards produksjon.
Det skal ikke alltid være lett å være politi. Trøsten kan være at det blir enda vanskeligere dersom de faktisk er så dumme at de går videre med saken.