Et ski-VM får kanskje fram det beste i våre langrennshelter, men det får fram det verste i resten av oss. Høye på gull og glitter, i et narrativ henta ut av nasjonalromantikken, slår vi fast hvilken stor idrettsnasjon vi er. Og viktigere enn det: Vi er bedre enn svenskene. De stakkars, dumme svenskene – kan ikke stå på ski engang, og ikke fant de olja heller.
Glem at våre naboer overgår oss i golf, friidrett, fotball, ishockey og tennis – det er vi, vi som kan stå himla fort og jysla lenge på bortoverski, som er idrettsnasjonen her i nord. Det er lite jantelov over forholdet til sport i dette landet. Jeg kjenner mange glupe folk, fulle av kritisk refleksjon til samfunnet rundt dem, som går fra sans og samling hver gang Norge vinner noe som helst. Spesielt i langrennsløypa. At vår dominans er ferd med å ta knekken på idretten, gir de tilsynelatende blaffen i. Mange av dem har forresten begynt å følge sjakk også. Nesetippen lenge leve.
Hver gang Marit Bjørgen går først over målstreken, med 3 – 4 smørblide norske jenter på plassene som følger, får vi en kortvarig heroindose som dekker over vårt nasjonale mindreverdighetskompleks. «Vi er best i verden» roper vi stolt, og glemmer at vi tross alt er best i en sport hvor vi knapt nok har konkurranse. Vi vinner NM hvert år også, folkens. Amatørløpere fra Estland og Slovakia har i praksis ingen sjanse til å hamle opp med norske trønder-friskuser som fikk Swix-smurning inn med morsmelka. At de av og til gjør det, slår oss altså, er en idrettsdåd som tåler sammenligning med Vebjørn Rodals OL-gull på 800 meter i Atlanta. Det skal egentlig ikke være mulig.
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme» skrev Henrik Ibsen. Sitatet fra «Vildanden» kan lett overføres til å gjelde hele det norske folk. Vår livsløgn er at vi er best i verden og at noen andre enn oss selv bryr seg med vår skisuksess.