Mer fra Dagbladet Meninger:
Gresk tragedie spilles
for mange gallerier
Hellas vil komme EU i møte og be om et «program for kreditt» på opptil seks måneder, etter å ha fått et ultimatum mandag, men på «tre-fire» ennå ikke uttalte vilkår.
Tidligere pornoskuespiller «Rocco»: – Personvernet i den digitale tidsalderen bør ikke tas for gitt
Ta det fra en som selv har tråkket i salaten: Personvernet i den digitale tidsalder bør ikke tas for gitt.
Istedenfor å møte terror med en saklig diskusjon, tar Storhaug ethvert terrorangrep til inntekt for sin egen kampanje mot islam og muslimsk innvandring
La oss bare kalle det Storhaugiansk hatprat.
Når kriser truer, fungerer den norske modellen
Sammen om et moderat lønnsoppgjør.
Stilltiende tilskuere uttrykker en indirekte aksept av mobbing
De blir mobbernes støttespillere.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Statsminister Alexis Tsipras og finansminister Yanis Varoufakis slites opplagt mellom hva de har lovt sine velgere i Hellas og hva som det er mulig å få godtatt av de 18 andre landene i euro-samarbeidet. Tida er knapp. 28. februar utløper den andre redningspakken for Hellas, landet trenger nye lån for å betale løpende utgifter og landets banker kan gå tomme for penger.
Nå ser det ut som om Tsipras og Varoufakis bøyer seg for presset fra EU og ber om en slags forlengelse av den gjeldende låneavtalen, men det er litt uklart om de kan få endret vilkårene noe.
Etter full fiasko på det første møtet i Eurogruppa onsdag 11. februar, ventet man et maraton-møte på mandag kveld 16. februar og utover natta til tirsdag. Men etter bare fire timer endte det i brudd.
Det Hellas har bedt om er overgangslån på inntil et halvt år, til en helt ny krisepakke, den tredje, kan være ferdig forhandlet før september. Grekerne vil i den nye avtalen ha nye vilkår, som gjør det mulig å skape økonomisk vekst og innføre tiltak som kan hjelpe ofrene for krisa etter den stramme innsparingspolitikken som har vært ført i de siste seks åra.
I påvente av en ny avtale, og mens overgangslån holder Hellas i gjenge, sa Varoufakis seg villig til å gjennomføre «rundt 70 prosent» av de reformene som kreves i den avtalen som nå utløper. Resten, som særlig gjelder privatisering av blant annet havner og flyplasser, reformer i arbeidsmarkedet, pensjoner, minstelønn og tiltak som rammer de aller fattigste ofrene for krisa, vil man endre. Men, for å bøte på dette, vil Tsipras og hans regjering gjennomføre reformer i statsadministrasjonen, bekjempe korrupsjon og stanse skattesnyteri.
Økonomene i EU-kommisjonen hadde foran mandagens møte laget et forslag til forlik som Hellas var rede til å godta. Men blant finansministrene i Eurogruppa hadde «haukene» overtaket. Lederen for Eurogruppa, nederlandske Jeroen Dijsselbloem, la ikke fram dette utkastet til drøfting. På bordet kom i stedet forslaget om å forlenge den gjeldende avtalen med de kravene som den nye regjeringa i Hellas forkaster. Varoufakis fikk et ultimatum fra de andre finansministrene i euro-samarbeidet.
Fra det som har lekket ut er det bare mindre filologiske ulikheter i de to utkastene. Men det som kan se ut som ordkløveri for en språklærer, har stor politisk vekt. Det er snakk om hva Hellas kan tillate seg mot å få overgangslån fram til en ny redningspakke.
Uttrykket «det gjeldende programmet», altså avtalen som Tsipras har avvist, i det ene utkastet er erstattet med et «midlertidig program» i det andre, som er mer spiselig for grekerne. Den forhatte «Troikaen» av formyndere fra långiverne — EU, Euro-banken og Pengefondet (IMF) — er byttet ut med «institusjonene».
Grekerne vil ha rett til å gjøre noe med «de sosiale følgene» av krisa. Eurogruppa snakker om et «adekvat overskudd på statsbudsjettet», mens Hellas foretrakk det utkastet som la til at man skal ta hensyn til endringer i omstendighetene. Eurogruppa forlangte tiltak i skattepolitikken, privatiseringer, reformer i arbeidslivet og i pensjonsordningene. Tsipras har i stedet lovt kamp mot korrupsjon og skatteunndragelse, men stans i noen privatiseringer, noen økninger for fattige pensjonister og forhandlinger med fagforeningene om reformer i arbeidsmarkedet.
To grunnleggende ulike syn på krisepolitikken ligger i bunnen. De herskende kreftene i EU vil ikke gi Hellas flere penger i lån dersom de nye lederne ikke fortsetter å gjennomføre reformer som fører landet på rett vei til en økonomi i balanse. Tsipras og Varoufakis sier de siste åras sparepolitikk har påført Hellas omfattende sosial krise, og en firedel av økonomien har gått tapt.
I demokratiske land må lederne naturligvis skjele til sine velgere. I Tyskland må forbundskansler Angela Merkel og finansminister Wolfgang Schäuble stå fram som standhaftige overfor Hellas. Men grekerne har valgt Tsipras for å forkaste krisepolitikken og for å stå imot nettopp Merkel. I Spania, Portugal og Irland, som alle har gjennomført harde innstramminger, vil velgerne merke seg om grekerne nå kan slippe lettere unna, og i så fall står deres politiske ledere lagelig til for hogg.
Hvis lederne i EU nå spiller for galleriet, er det et veldig innfløkt spill, fordi de må spille for flere ulike gallerier samtidig. Alt Merkel sier hjemme sier hun samtidig til grekerne. Og når Tsipras de siste dagene har holdt flammende taler til grekerne, kanskje for å dekke over viktige innrømmelser, så granskes hans ord nøye i Tyskland. Grekernes gjeldstragedie utspilles for plagsomt mange gallerier.
Nå må trolig Varoufakis bøye seg og be om en forlengelse av hjelpen fra EU, men nok med «greske» formuleringer. Spørsmålet er hva slags «tre-fire» greske krav eller vilkår som følger med, og om dette er nok til å få de andre euro-landene til å komme Hellas i møte.
Siste frist for en avtale er fredag, sies det. Tidsfrister har sjelden vært hellige i EU. Men flere parlamenter, deriblant i Tyskland og Finland, må rekke godkjenne en avtale før den skal være klar 28. februar.
Egentlig ønsker ingen i EU ny krise med Hellas, som etter magre år kan sette den forsiktige økonomiske veksten i EU i fare. «Grexit», gresk utmelding av euro-samarbeidet, som mange i bankkretser snakker om, ønsker heller ingen. Det ville bli omstendelig og innfløkt — juridisk, økonomisk og politisk – og forbundet med masse farer.
Etter et møte mellom alle finansministrene i EU tirsdag uttalte Luxemburgs finansminister, Pierre Gramegna:
- Vi kan ikke bli værende i en blokade, så alle må bevege seg litt, vanne ut sine krav så vi kan finne et forlik.
Om han får rett, så er det EUs vanlige virkemåte: Først krise og drama, så et forlik og livet kan vakle videre.