En buss står stille i en grøft. Tre mennesker er drept. De er tilfeldige, uskyldige offer. At deres liv så brutalt ble avsluttet på en mandag, på en helt vanlig buss, er bare meningsløst mørkt. I dag må alles tanker gå til de etterlatte.
Samtidig må de som er ansvarlige for etterforskning og granskning stille de vanskelige spørsmålene: Hvordan og hvorfor skjedde dette? Hvordan kan vi redusere risikoen for at noe slikt skal skje igjen?
Noen vil mene å ha enkle svar på det spørsmålet. Slipper man ikke inn asylsøkere, kan ingen asylsøkere gjøre noe slikt igjen. Da nekter man å se alle de asylsøkerne som aldri kunne gjøre noe slikt. Da benekter man at Norge også har et ansvar for å hjelpe. Da bør de heller ikke glemme at både terrorister og drapsmenn ofte kan være norske. Vi er og må være en trygg havn for uskyldige mennesker som flykter fra forfølgelse, fra menn med kniv.
Men da må også Norge være et trygt land. Nå må politi og myndigheter analysere hvordan det gikk så forferdelig galt i bussen på fylkesvei 53. Var trippeldrapsmannen i psykotisk eller psykisk ubalanse? Ble dette i tilfelle observert før bussturen? På våre asylmottak tar vi imot dypt traumatiserte mennesker. Det gjør vi ikke for at de skal bidra positivt til bruttonasjonalproduktet. Vi gjør det fordi vi som nasjon har har et moralsk ansvar for å hjelpe. Men da må vi også ha de nødvendige ressursene til å diagnostisere problemene og gi den hjelpen som trengs. Og vi må ha ressursene til å beskytte samfunnet mot dem som utgjør en fare for andre.
Slike ressurser kan selvsagt ikke sikre mot alt. Intet hjelpeapparat kan ha full innsikt, verken i framtida eller i andres psyke. Men et godt nok apparat må være på plass til å redusere risiko så mye som mulig. Vi kan verken hjelpe eller verge oss mot de farer vi ikke har gjort nok for å se.
Dernest må vi vurdere våre tiltak ved situasjonsbestemt risiko. UDI bekrefter at trippeldrapsmannen etter planen skulle sendes ut av landet og til Spania i dag. I følge politiet var han ikke kjent med at han skulle sendes ut da drapene skjedde. Men han viste at han hadde fått avslag og kunne sendes ut når som helst. Det er uansett en situasjon som alene gir økt risiko. På flyene ut av Norge følges avviste asylsøkere hjem, av og til av både politi og helsepersonell. Er det da trygt å la dem gå fritt mens de vet at de når som helst skal ut?
Det finnes ikke metalldetektorer eller sikkerhetskontroll på busstasjoner. Buss er mindre beskyttet enn fly. Vedtak om utvisning og uttransportering er allerede identifiserte risikosituasjoner. Den risikoen starter ikke på Trandum eller Gardemoen.
Ingen av oss kjenner i dag hendelsene eller omstendighetene rundt godt nok til å felle noen form for dom, utover at ansvar for drap skal hvile på drapsmannen. Ikke på politiet, ikke på hjelpeapparatet, og ikke hos andre asylsøkere.
Men ansvaret for å ha nødvendig psykiatrisk hjelp og diagnostisering, gode nok systemer og sikre nok sikkerhetstiltak hviler hos myndighetene. Det er nødvendig med en granskning for å undersøke om ressursene fantes, om praksis i det hele tatt er forsvarlig.
Er den ikke det, må dette være den tragedien som sikrer at det kommer på plass.
Bare slik kan Norge ivareta vår medmenneskelige ansvar internasjonale forpliktelser under forsvarlig sikkerhet. Bare bedre tiltak vil kunne redusere risikoen for nye meningsløse drap.
Det er ingen trøst for de etterlatte etter de tre som ble drept i går. Ingen skulle noen gang være nødt til å oppleve noe slikt. Vi må ha dem og holde dem i våre tanker. Der må de være til vi er trygge på at alt er gransket og gjort for å hindre at noe slikt kan skje igjen.