(Dagbladet): Det begynte i 1969. Kari Bøge var 19 år, og i ferd med å skape seg en karriere som billedkunstner. Så dukket Viviann opp, sammen med tanken på å skape en romanfigur hun kunne skildre gjennom et helt livsløp.
- Siden har Viviann fulgt meg, og blitt sittende som min mørke tvilling.
Kari Bøge smiler. Nylig kom «Viviann, fri» ut i bokhandlerne. Viviann har gjort seg så selvstendig og uavhengig av alt og alle at hun har endt i den ytterste tomhet.
- Dette er absolutt siste bok om henne. Jeg har tatt meg i å synge «Jag är fri» flere ganger i det siste.
Kvinnesakens tid
Kari Bøge debuterte som forfatter i 1971 med «Asmorelda», og har siden den gang gitt ut en rekke romaner og ungdomsbøker. I 1974 kom «Viviann, hvit», om denne kvinnen som har annektert en maskulin væremåte, som strever med å finne seg til rette, og så blir hun gravid og føler seg enda mer fremmedgjort.
- Jeg trodde folk ville forstå henne, men dette var kvinnesakens tid, og kvinnelige hovedroller skulle være et ideal. Det var ikke Viviann, og på en måte ble jeg svartelistet, jeg kom på en fy-liste. Det var veldig ubehagelig da det sto på som verst.
Kari Bøge brukte egne erfaringer inn i romanene om Viviann. Først en oppvekst i hytt og pine, selv bodde Bøge i perioder i Italia og Portugal som barn. Viviann tar keisersnitt, hvilket forfatteren selv har gjort, og hun holder på med bildekunst.
- Viviann skilte seg da hun var 27. Og da jeg ble 27, skilte jeg meg også. Men enda skumlere var det da jeg i «Søster Viviann» skrev at hun fikk brystkreft, så gikk det ti år, og så fikk jeg brystkreft. Og da jeg kom inn til operasjonen, hilste sykepleieren på meg med: «Goddag, jeg er Viviann». Vi har nok smeltet litt sammen.
Vis mer
Malerinnen
Kari Bøge begynte tidlig å male. Hun ble kalt et kunstnerisk begavet barn, og var bare 18 år gammel da hun ble medlem av Unge Kunstneres Samfund.
I 1969 sluttet hun å male. Og fra den gang og fram til i dag, har malerkostene fått stå helt i fred.
Maling var en slags besettelse for meg. Altoppslukende. Til slutt klarte jeg ikke sove hvis jeg ikke var helt ferdig med et maleri. Da jeg begynte å skrive, måtte jeg velge, kunne ikke gjøre begge dele. Så ble skrivingen en dyd av nødvendighet, og på mange måter ble Viviann stående som en sperre mellom meg og malingen.
Vis mer
Da hun sendte fra seg manuset til «Viviann, fri», tok hun opp malingen. Først malte hun ferdig det hun ikke hadde avsluttet i 1969. Så begynte hun på blanke lerreter. Hun fortsatte å veve også. Og begynte med utskjæringer.
- Jeg trodde en stund jeg var ferdig med å skrive, men her ene kvelden, da jeg gikk tur med hunden min, kom de tre første linjene i en fortsettelse av «Og hva så». Den handler ikke om Viviann.
Utseende-hysteri
I løpet av disse åra med romanskriving, har hun også illustrert en rekke barnebøker og hun har skrevet ungdomsromaner.
- Da kvinnefrigjøringen kom på 70-tallet, skulle vi kaste BH-en og det ble akseptert. Så kom 80-tallet og kvinnene ville pynte seg igjen. Videre opp gjennom tida har kvinner konkurrert om å være penest, på mange måter er det kvinner som har skapt et utseende-hysteri. Men når det snakkes om dette, skylder man på samfunnet. I mine ungdomsromaner har jeg villet få ungdom til å se dette, smiler hun.