Kjolene er flydd inn, smokingene levert og slankekurene forlengst igang. På søndag skal resultatene av alt strevet vises frem, når årets Oscar-utdeling går av stabelen i Los Angeles. Og etter at alle har sett hva alle har på seg på den røde løperen, kommer tiden for å se hvilken film som blir kveldens store vinner: Om det blir favoritten «La La Land», eller utfordreren «Moonlight», dramafilmen som inntil nylig ble regnet som årets kanskje mest verdige prisgrossist.
«La La Land», en smektende og fargesterk musikal som har norsk kinopremiere denne helgen, ser i utgangspunktet ut til å ha medvind i silkeseilene. Filmen har hele fjorten Oscar-nominasjoner, og vant et historisk høyt antall Golden Globe-priser tidligere i år. I tillegg handler den om filmbransjen selv, noe som aldri har vært noe minus i møte med en narsissistisk bransje.
Men etter Golden Globe-utdelingen har det kommet et backlash mot «La La Land», som ikke kan sees uavhengig av den politiske situasjonen. Med det ene kontroversielle utspillet etter det andre fra president Trumps hvite hus, er det mange som mener det nærmest vil være en hån å dynge priser på en nostalgisk drøm som dette, et skjelmsk stykke virkelighetsflukt, i stedet for å trekke frem historer som på en mer direkte måte går inn i sin tid. Da kastes kanskje et nytt blikk på «Moonlight», en inntrengende film om en minoritet i minoriteten. Der får publikum følge livet til en ung, svart gutt i tre stadier av livet, i en hard og dopbefengt verden der en myk og litt feminin sjel som ham ikke finner mye støtte eller forståelse. Mens «La La Land» viderefører en gammel og nesten glemt Hollywood-sjanger, fra en tid da filmbransjen var blendende hvit og fasadene perfekt innsmigrende, går «Moonlight» inn i samtidens debatter om hvor stort rom det er for minoritetshistorier i dagens USA.
Samtidig kan ikke «La La Land» avfeies som sukkerspinn. «Moonlight» er en langt mer alvorlig fortelling, men den er ikke nødvendigvis mer seriøs. For all sin underholdende lettbenthet rommer «La La Land» også en kunstnerisk diskusjon, om forholdet mellom fortid og fremtid, om drømmer og praktisk realisme. Den som går ut og tar et glass vin etter kinobesøket kan komme til å oppdage at det er mye å si, og være uenige om, i begge filmene.
Det at disse to filmene er favoritter, i selskap med uavhengige, ambisiøse dramaer som «Hell or High Water, «Arrival» og «Manchester by the Sea», er uansett oppløftende. Dette er år der veteraner som Martin Scorsese og Ang Lee har måttet levere inn klippekortet, og måttet se seg forbigått av yngre, visjonære regissører med sine helt egne historier å fortelle. At de historiene er så forskjellige som de er, er et godt tegn, uansett hvem som vinner.