Vi leser om det og ser bilder av det i New York Times, The Guardian, i Aftenposten, i VG, Dagbladet, på nrk.no. Verst er det å se barna, vi ser bilder av dem i nedsnødde teltleirer.
«Kulde tar liv i Europa», står det. «Norge skulle tatt imot 750 i 2016». «Fryktar for dei som er på flukt i vinterkulda». «Thousands of refugees left in cold».
Vis mer
Det skjer i vårt Europa; vårt eget Norge er medsammensvoren i EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som har gjort det umulig for disse menneskene å komme seg ut. Nå som de står i fare for å dø av kulde: hvorfor er det ingen krisemøter? Hvorfor ropes det ikke høylytt, hvorfor er ikke dette på alles lepper? Hvorfor skrives det ikke så blekket spruter? Hvorfor er det ingen alarmberedskap, hvorfor har vi ikke hastverk med å hjelpe dem ut av livsfare?
Vår egen statsminister holder ingen krisemøter, hun tilhører et parti som akkurat i disse dager diskuterer skjerpede regler for asyl og familiegjenforening, skriver VG.
Samtidig ser vi leirer fulle av mennesker som fryser og lider, som lever som dyr – leirene karakteriseres av hjelpeorganisasjoner som uegnet for mennesker. Det var før snøen og kulda kom for alvor.
Ingen kan påstå at vi lar dette skje fordi vi ikke vet bedre. Vi ser det skje, vi ser at veldig mange mennesker som er konsentrert i begrensede områder må bli der de er fordi de ikke har andre alternativer. Noen har blitt hjulpet ut, men tusenvis er igjen. Den fjerde statsmakt rapporterer om det, fingre har løpt over tastaturer, menneskerettighets- og hjelpeorganisasjoner tar bilder, skriver, tvitrer og deler. Hvor er den utøvende statsmakten? Den norske, de europeiske? Bevegelsesmuligheter er erstattet av relokaliseringsprogram som ikke blir fulgt, på tross av at mange av flyktningene er registrert av greske og italienske myndigheter og dermed reiseklare.
Så hvorfor ringes det ikke i alle klokker, hvorfor har ikke Europa og Norge hastverk med å redde liv? Menneskeliv er tydeligvis ikke nok til å holde krisemøter, rope høylytt, skrive så blekket spruter, til alarmberedskap eller til å ha hastverk. Alle mennesker er likeverdige. Artikkel 1 i Verdenserklæringen for menneskerettigheter lyder: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»
Paradokset er da: Europa viser at disse menneskene ikke er verdt å redde. Siden vi alle er født med samme menneskeverd, betyr det at vi andre er like lite verdt. Vi er i ferd med ikke bare å degradere dem, men også oss.
Hvorfor holdes det ikke krisemøter? Fordi menneskeliv i Europa og Norge i dag ikke er nok. Hvem er vi da?