Omtrent samtidig med at våpenhvilen ble kjent i helga, annonserte Moskva at Russland vil godkjenne identifikasjonspapirer fra de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina som reisedokumenter i Russland. Dette er langt på vei å anerkjenne halvparten av fylkene Donetsk og Lugansk som uavhengige politiske enheter, og en politisk provokasjon som skapte høylydte protester i den ukrainske hovedstaden Kiev.
Det meste er altså ved det gamle, tross våpenhvilen. Det er nå tre år siden revolusjonen som gjorde at president Viktor Janukovitsj måtte rømme for livet fra hovedstaden, og til slutt bli reddet i en russisk sikkerhetsoperasjon. Og det har gått to år siden Minsk-avtalen som skulle stanse krigen i Øst-Ukraina ble undertegnet. Men ingen av partene gjør det Minsk-avtalen forutsetter. Rundt 10 000 mennesker er drept, det gjøres ingen troverdige framskritt for å få til en politisk løsning som kan skape fred, og partene skylder på hverandre for brudd på våpenhvilen.
Hvorfor er det sånn? Igjen må skylda deles. Utgangspunktet for hele konflikten er russisk støtte til det pro-russiske opprøret. Men når det kommer til freden så er det i like høy grad Ukraina som ikke leverer. Ifølge Minsk-avtalen skal de opprørskontrollerte delene av fylkene Donetsk og Lugansk ha et utstrakt selvstyre. Men det vil ikke Kiev gi dem. Det er den viktigste grunnen til at man ikke kommer videre med en politisk løsning.
I Kiev foregår det et politisk spill om Øst-Ukraina. Regjeringen har flere ganger foreslått en lovendring som åpner for selvstyre i Øst-Ukraina, men parlamentet, radaen, har ved hver korsvei stemt lovforslaget ned med stor margin. En grunn er at det vil være politisk selvmord for de store partiene å stemme for en slik avtale. Det vil være å vise ettergivenhet for russisk aggresjon, og uakseptabelt i det nasjonalistiske klimaet krigen har skapt i mesteparten av Ukraina.
Men en annen grunn kan være at Ukrainas president Petro Porosjenko egentlig kan ha grunn til å være ganske fornøyd med tingenes tilstand. Han får verbal støtte og penger fra EU hver gang krigen blusser opp og minner oss om at Ukraina fortsatt finnes, slik den har gjort etter nyttår. Han vet at å gjennomføre Minsk-avtalen vil være politisk selvmord, og Porosjenko, regjeringen og parlamentet fortsetter å drive sitt spill som for alle parter har utsettelse av lovendringen om selvstyre som mål og mening.
Problemet er at det er verken mål eller mening med utsettelsen av lovendringen. Befolkningssammensetningen i fylkene Donetsk og Lugansk er ganske annerledes enn i resten av Ukraina bortsett fra Krim. Halvparten av innbyggerne er etniske russere, og russisk er det helt dominerende språket. Selv om det var opprørere med Russland i ryggen som startet krigen, så har ukrainske regjeringsstyrker i snart tre år sendt granater mot sin egen sivilbefolkning.
Og hvem vil egentlig ha ansvaret for Øst-Ukraina? De østlige fylkene er delvis ødelagt av krig, og befolkningen er splittet av en polariserende krig. Vil Kiev egentlig ha ansvaret for å bygge opp infrastruktur og tillit som vil være kostbart både økonomisk og politisk? Og vil Moskva egentlig ha ansvar for menneskene som lider under en krig de har støttet? Svaret på begge spørsmålene er trolig et rungende nei. Menneskene i det opprørskontrollerte Øst-Ukraina er fanget i ei felle de langt på vei har lagt ut selv.
Granater taler et tydelig språk, og mange av de døde er sivile. Dialog blir vanskeligere og vanskeligere for hver granat som bidrar til å polarisere situasjonen. Tre-års markeringen av revolusjonen og to år etter at Minsk-avtalen ble hamret ut med Angela Merkel som smed, er Ukraina fortsatt langt unna noe som kan kalles fred.