KOMMENTAR: Det går sport i å avfeie relevansen til Spellemannprisen, som på senere år har fått sterk konkurranse fra atskillig mer moderne og oppdaterte P3 Gull. Diffuse kategorier, knotete avstemminger og kjedelige TV-sendinger er bare noen av anklagene som preger klagekoret.
Men når alt tas i betraktning, er det nok liten tvil om at den gamle veteranen veier tyngst blant landets musikere. Det være seg gamle travere eller unge spirer.
Traust eller ikke, munnharpen er fortsatt Musikk-Norges mest ettertraktede, norske peishyllepynt.
Likevel har Spellemann for lengst tatt på seg rollen som «Captain Obvious», noe årets utdeling i høyeste grad ble enda et eksempel på.
En parade av velfortjente og veletablerte – men alt annet enn oppsiktsvekkende vinnere. Fra Highasakite, Aurora, og autoriteter som Nils Petter Molvær og Biosphere, til Kvelertak, Karpe Diem og forventet «Årets låt»-heder til EDM-suksesshistorien Alan Walker.
Sistnevnte utdelelse fortsatte også fjorårets tendens til å ville ta opp konkurransen med nevnte ungdomskanal.
Denne gangen kanskje enda tydeligere enn i fjor, med et dominerende utvalg av våre viktigste, unge stjerneskudd på scenen og blant de nominerte.
Spesielt under utdelingens siste halvdel fra intime Sentrum Scene, som ble en ren showcase av vår nye, varierte og sterke pop-adel.
Kommersielt hamskifte
Å se foreldrene til USA-herjende Cashmere Cat motta prisen for årets produsent, etterfulgt av vorspiel-kongen Freddy Kalas og hans party-skamløse «Jovial», føltes for eksempel både passende kontemporært og merkelig inkluderende på én og samme tid.
Det sier dessuten litt om et ønsket hamskifte, når den kreative gjengen i Nora Collective ble tildelt kveldens nest siste spilletid før Marcus & Martinus kunne legge til «Årets spellemenn» på sin allerede utrolige CV.
Debatten om hvorvidt salgstall eller høye terningkast burde veie tyngst under prisutdelingen, får vi heller ta en annen gang.
Valget av tvilling-idolene blir nok nemlig like omstridt som fjorårets Kygo-hyllest, men et sted i mylderet av storsjarmørenes enkle poplåter og fenomenale fjortissuksess føles prisen likevel fortjent – og i alle fall underholdende.
Igjen er det liten tvil om at Spellemann jobber med å flytte seg lenger unna bransjens interne ryggklapp og nærmere kommersiell utvidelse.
At såpass mange av de største stjernene glimrer med sitt fravær, bør derimot hverken overraske eller irritere noen. Om noe er trenden heller et bevis på den internasjonale rollen norsk musikk har fått i 2017. Akkurat det er det ingen grunn til å sutre over.