Tillerson gledet ukrainerne med å si at det er Russland som må ta det første skrittet for å bevege Minsk-prosessen, som er det eneste håpet om fred i Øst-Ukraina. Den ukrainske presidenten svarte med å si at han ikke bare var fornøyd, men «ekstremt fornøyd» med Tillersons besøk.
- Vi er ekstremt fornøyde med nivået for samarbeidet med våre amerikanske partnere, sa president Petro Porosjenko.
Det har han på en måte grunn til å være. For mens den amerikanske visepresidenten i Obama-administrasjonen, Joe Biden, og utenriksministeren John Kerry, besøkte Kiev mange ganger i året, og ustanselig forsikret om USAs støtte til Ukraina etter revolusjonen i 2014, var Tillersons besøk søndag, hans første, etter at Trump om noen dager har sittet et helt halvt år i Det hvite hus.
På en annen skala over den russisk – ukrainske rivaliseringen om amerikansk gunst i Trumps tid, kan vi registrere at mens Porosjenko var den første til å møte Trump ansikt til ansikt i Det hvite hus for tre uker siden, så tar Putin igjen på intensitet. Mens Trump og Porosjenko snakket sammen i 35 minutter, og Porosjenko nærmest måtte smyge seg inn i Det hvite hus bakveien, varte møtet mellom Trump og Putin på fredag i to timer og 16 minutter, og Putin ble tatt imot med åpne armer av en Trump som sa det var en ære å møte den russiske presidenten. Så, hvem vant kampen om USAs gunst, Porosjenko, eller Putin? Ikke godt å si. Det blir som å konkurrere i sprint og langdistanse. Det er ulike øvelser. Men vi holder en knapp på Putin.
Ukrainerne er uansett vant til at livet går i bølgedaler, og at det er uten garantier. For ukrainerne har lang erfaring i å betrakte egentlig dårlige nyheter som – tross alt – ganske gode. Den første strofen i Ukrainas nasjonalsang uttrykker nasjonens utsatte posisjon, og mollstemte kammertone. Den lyder slik: «Sheche ne Vmerla Ukraina». Eller på norsk: «Ennå har ikke Ukraina gått under».
Nei, valget av Donald Trump som USAs president var ikke Ukrainas undergang, selv om Trump søndag kunne twitre følgende, etter at har var vel hjemme etter G-20 møtet i Hamburg:
- Nå er det tid for å bevege seg framover, og jobbe konstruktivt med Russland!
Tweeten kom omtrent samtidig med at Tillerson møtte Porosjenko i Kiev. Men hvor gode er utsiktene til at Trump og Putin skal kunne jobbe konstruktivt sammen? Og vil et eventuelt konstruktivt samarbeid føre til at USA og Vesten opphever sanksjonene mot Russland på grunn av annekteringen av Krim og støtten til krigføringen i Øst-Ukraina, slik Putin vil?
Det så ut som Trump og Putin trivdes i hverandres selskap i Hamburg i helga. Som ledere likner de dessuten på hverandre. De er solo-spillere og ikke lagspillere. Uberegneligheten og impulsiviteten er en del av begges strategi, og Trump har et tidvis veldig anstrengt forhold til virkeligheten.
Men tyngden av de to lands interesser gjør et utstrakt samarbeid lite sannsynlig. Det gjelder ikke minst i forhold til Ukraina. Rotet rundt Trump og Trump-kampanjens Russland kontakter gjør en tilnærming til Russland mye vanskeligere enn det hadde vært uten alt rotet. Trumps mulighet til å framstå som «myk» overfor Putins Russland er ødelagt av bagatelliseringen av det amerikansk etterretning sier var russisk innblanding i den amerikanske valgkampen for å få Trump valgt.
I virkeligheten er Trump langt på vei svinebundet i sin Russlands-politikk, og dermed også i sin Ukraina-politikk. Det er gode nyheter for Ukraina, som praktisk talt har vært i en uerklært krig med Russland i tre år, i en krig som har krevd mer enn 10 000 liv. Selv om det tok lang tid før Tillerson kom på besøk, ble han tatt imot med jubel søndag. Dermed kan åpnings-strofen i den ukrainske nasjonalsangen enda en gang få rett. For Ennå har ikke Ukraina gått under.