Trist melding fra broderlandet: Den svenske naturherligheten Torgny Lindgren er død, 78 år gammel. For et oppkomme av fantasi og frodighet! En dypsindig, men sprelsk forfatter. Dessuten noe så sjeldent som en genuint morsom dikter. Langt skrev han heller ikke. Romanene hans er korte og poengterte, fulle av glitrende fortellerkunst, dels hentet fra det folkedypet han stammet fra, dels inspirert av den verdenslitteraturen han utvilsomt var en del av.
Svensk romankunst etter krigen er preget av et trehodet troll av jevnaldrende, meget produktive diktere som alle har utgangspunkt i det landskapet de har sprunget ut av. Göran Tunström (1937-2000), Torgny Lindgren (1938–2017) og Per Olov Enquist (født i 1934). Hver har sin høyst personlige stil og har på hvert sitt vis bidratt med visjoner av sin samtid i form av storslåtte fortellinger som er blitt del av myten om Sverige.
Torgny Lindgren ble født i Raggsjö i Västerbotten. Han utdannet seg til lærer og jobbet som det, samtidig som han var aktiv i Socialdemokraterna. Som forfatter debuterte han med lyrikksamlingen «Plåtsax, hjärtats instrument» i 1965. I åra som fulgte, skrev han både romaner, teaterstykker og dikt. Gjennombruddet hos et stort publikum fikk han med «Ormens väg på hälleberget» i 1982. I 1986 ble boka filmatisert av Bo Widerberg. Lindgren var medlem av Svenska Akademien fra 1991.
«Ormens väg på hälleberget» utforsker det lokale språket i Norrland, samtidig som den er en sterk fortelling om økonomisk og seksuell utbytting i ei bygd i Västerbotten. Lindgren har også skrevet flere novellesamlinger. Mange av hans kortere historier er samlet i boka «Berättelserne». I 2003 lanserte han den under bokmessa i Göteborg, der jeg var til stede. Jeg spurte om et intervju, i forbindelse med at boka «Hakkepølsa» («Pölsan») nettopp var utgitt på norsk. «Dessverre har jeg ikke tid,» sa han. «Men jeg skal på apoteket, så hvis du vil være med, kan vi snakke underveis.»
Med notisblokk i hånda halset jeg etter Lindgren som med lange steg bega seg på vei. Vi førte en ytterst munter samtale om å lage pølser selv med ferskt kjøtt kjøpt under bordet direkte fra bonden, dessuten om alle verdens sære, nordiske matretter. Jo mer spesielle, jo større var Lindgrens begeistring. Rakørret, smalahove, hvalkjøtt og ikke minst noen vanvittige islandske spesialiteter var blant hans favoritter.
Ved en annen anledning intervjuet jeg ham på scenen sammen med Per Olov Enquist, som også har vokst opp i Norrland, i Hjoggböle, ikke langt fra Lindgrens hjemtrakter. Resultatet var en time lang bygderivalisering som rullet og gikk nærmest for egen maskin. Latteren runget i salen. De to sambygdingene var først og fremst enige om at de var uenige. Seinere snakket jeg med Lindgren i Stavanger Domkirke om å bli katolikk, som han ble i 1980. For en klokskap og innsikt. Lindgren vil bli dypt savnet, både for sitt nærvær og sine bøker.