(Dagbladet): 25. september 2006 ble Steve Gleason en del av New Orleans-historien for alltid.
Etter to års fravær på grunn av den altødeleggende orkanen Katrina, fylte byens hardt prøvede befolkning Saints’ storstue Superdome igjen, den samme stadion som hadde blitt brukt som krisesenter for de som rømte fra vannmassene. Forventningene var enorme.
Atlanta Falcons, kanskje New Orleans’ største rivaler, sto på den andre siden av banen i denne etterlengtede hjemmekampen. Sett fra framtiden kunne de vel aldri vinne.
Etter bare halvannet minutt scoret Saints sin første touchdown, etter et spill som aldri vil bli glemt i Louisiana: Forsvaret hadde tvunget Atlanta-angrepet i kne, og bortelaget skulle bare «punte» – overlate ballen til New Orleans med et så langt spark som mulig.
Da Michael Koenen skulle fyre løs, åpnet havet av mennesker seg foran ham – og der var Steve Gleason. Gleason kastet seg over ballen med hele kroppen, og blokkerte sparket.
Curtis Deloatch plukket den ovale opp og fraktet den trygt over mållinja – Saints hadde tatt ledelsen og vant til slutt den enormt betydningsfulle hjemmekampen. Gleason-legenden var født.
Vis mer
Dødelig diagnose
Noen år senere tok historien en vond vending. I januar 2011, tre år etter at han la opp som NFL-spiller, fikk Steve Gleason diagnosen ALS, amyotrofisk lateralsklerose, en sykdom som jevnt økende ødelegger de motoriske nervecellene i ryggmarg, hjernestamme og den motoriske delen av hjernebarken.
Da folk verden over gjorde den såkalte «ice bucket challenge» for noen år tilbake, var det for å øke oppmerksomheten rundt ALS og samle inn penger til forskning. Det finnes ingen kur for sykdommen. De fleste dør innen fem år etter at diagnosen er stilt.
- Et par uker etter den diagnosen, fant Michel (kona) og jeg ut at hun var gravid. Umiddelbart skiftet jeg fokus: i stedet for å skrive introspektive dagbøker, startet jeg å ta opp videoer som ville hjelpe for kommende sønn, Rivers, å lære om hvem jeg var. Det gjør jeg fortsatt, skrev Steve Gleason for Sports Illustrated i sommer.
I høst kom dokumentarfilmen «Gleason», som følger livet Steve og kona Michel har levd de siste fem og et halvt årene.
Vis mer
Kommuniserer ved hjelp av teknologi
Gleason kan ikke lenger bevege seg, snakke eller puste på egen hånd, men ved hjelp av tablet og øyesporingsteknologi kan han fortsatt kommunisere og gjøre mange andre ting friske folk gjør. ALS påvirker sjelden sinnet eller øynene.
- Jeg har ingen planer om å «hang in there», eller «overleve», jeg har planer om å leve et meningsfylt, produktivt liv, og gjøre det jeg elsker, skrev 39-åringen i spalten han leverte med nettopp øynene.
Helten fra 2006 fikk ikke vært med på New Orleans Saints’ Superbowl-triumf i 2010, men året etter fikk han likevel Superbowl-ringen av sitt gamle lag.
I juli 2012 avduket Saints en statue av Gleasons punt-blokk utenfor stadion, en statue AP beskrev som symbolet på New Orleans’ stå-på-vilje i møte med katastrofen.
I 2015 var Gleason også tilbake i Superdome, da Saints på nytt møtte Atlanta Falcons. Fra sidelinja fikk han se Michael Mauti blokkere en punt, og laget fullføre med en touchdown. Mauti hadde vært tilstede på stadion i 2006, som 16-åring.
«Hey, Falcons. #NeverPunt -SG», twitret Gleason etter kampen.
Vis mer
- Jeg er lykkelig
Og Steve Gleason har overlevd. For tre uker siden skrev han et nytt, langt innlegg på Twitter, der han uttrykte følelsene rundt livet sitt, på dagen seks år etter at han fikk den fordømmende diagnosen.
- Jeg vet at ALS er en nådeløs og ydmykende sykdom. Samtidig som jeg har planer om å fortsette et meningsfylt liv i tiår framover, så skjønner jeg at min tidslinje er skjør, akkurat som dere andre. Jeg ber ikke om et liv uten lidelse, jeg ber om styrke til å forstå, mens jeg fortsetter å overvinne lidelsen, sier Steve Gleason, som også jobber videre med sin organisasjon Team Gleason, som forsøker å gi flere ALS-rammede en bedre hverdag.
- Jeg er aktiv, delaktig og til stede i vår sønn Rivers liv. Jeg henter ham på skolen hver dag. Jeg har lunsjvakt på skolen to ganger i måneden. Jeg drar på alle treningene hans, og hjelper til med å legge ham hve kveld. I dag er det seks år siden ALS-diagnosen min, og jeg elsker livet mitt. Seks år etter at jeg fikk den dødelige diagnosen, skal dere vite dette: Jeg er lykkelig.