Professor Frank Aarebrot har i glimrende forelesninger på flere timer gjennom NRK gitt oss et bilde av Nord-Amerikas politiske utvikling.
Når man skal omtale alle presidentene fra Washington til Obama må man selvsagt begrense seg. Men der sykdom har spilt en sentral politisk rolle, burde nok det vært nevnt. Jeg tenker særlig på president Woodrow Wilsons sykdom under fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig, men også Jack Kennedys Addisons sykdom, Lyndon B. Johnsons paranoide tilstand og Richard Nixons alkoholmisbruk.
I sitt oppgjør under fredsforhandlingene i Paris etter første verdenskrig, ble Wilson først steil, så ettergivende og endte opp med å slutte seg til Clemenceau og Lloyd Georges syn som la all skyld på Tyskland. Hva hadde hendt? Det sa ikke Aarebrot noe om.
Woodrow Wilson var blitt alvorlig syk. Han hadde hatt høyt blodtrykk fra unge år og fikk 40 år gammel sannsynligvis sin første hjerneblødning. 50 år gammel våknet han en morgen blind på det ene øyet etter en blødning. 3. april 1919, altså midt under Versailles-forhandlingene, virket Wilson ved god helse, men om kvelden fikk han feber og voldsomme hostebyer – sannsynligvis spanskesyken.
Om natta ble han rammet av et alvorlig hjerneslag. Han ble sengeliggende, ute av stand til å bevege seg, ble trøttere, sov dårlig, ble ubesluttsom, egosentrisk og til tider fullstendig irrasjonell. Wilson gikk nå fra sine prinsipper og ga etter for alle Clemenceaus ønsker. «Hadde jeg vært oppegående, ville jeg ikke tapt for Clemenceau og Lloyd George», sa han senere.
Det er selvsagt umulig å vite hva som ville ha hendt om ikke Wilson var blitt syk på denne tida. Men med sine 14 punkter som tilsa «fair» oppgjør mellom stridende parter, ville han neppe bøyet seg for Clemenceaus ønsker. Mye kan tale for at Versailles-traktaten ville ha sett annerledes ut med en frisk Wilson ved bordet. Med en mer balansert traktat der ikke all skyld ble lagt på Tyskland, ville Hitler og hans folk med mindre hell kunne bruke Versailles-traktaten i sin propaganda.
Woodrow Wilsons sykdom fikk ikke bare betydning for europeisk politikk de neste tiår, men fikk innvirkning også på utviklingen i araberstatene. Men det er en annen historie.