bilindustrien

Jeg er en helt vanlig svensk familiemann fra Sør-Sverige, med hus og interessant jobb. Jeg har diskutert mye med min familie før jeg bestemte meg for å gjøre det jeg nå gjør. Jeg innser at mitt navn må ut i offentligheten, siden det var en utløsende faktor i hendelsesforløpet.

Det er ikke noe jeg har valgt. Det er en situasjon jeg har havnet i.

Sammen med kona og familien har jeg kommet fram til at jeg må akseptere at det kan bli noen turbulente uker, hvor kanskje til og med svenske medier ringer meg og kommer på døren.

Når en sak som dette ruller, har jeg ikke lenger kontrollen.

Men, jeg kjenner et samfunnsansvar. Min opplevelse er at jeg har sett noe som ikke burde skje. Jeg ønsker derfor nå å stå fram i full offentlighet. Jeg vil fortelle om hvordan jeg reagerte da det gikk opp for meg at e-postene jeg mottok egentlig skulle til den norske fiskeriministeren.

Da jeg forsto at en lobbyist i det skjulte ba Per Sandberg og hans statssekretær om tjenester, var min første reaksjon: «Er det i orden at det foregår på denne måten? Jeg synes i hvert fall ikke dette er ok.»

Dette har stor allmenn interesse.

Tenkte ikke over det

Min historie begynte for rundt ett år siden. Da fikk jeg den første av flere e-poster som jeg senere skulle innse ikke var til meg, men til den norske statsråden og politikeren Per Sandberg.

På dette tidspunktet tenkte jeg ikke noe over hva jeg hadde fått. Man får jo fra tid til annen spam, reklame eller annen mail som framstår merkelig.

En av mailene jeg fikk var fra Kristian P. Larsson. Vedlagt e-posten fant jeg kapitler til det som så ut som en ny bok. Her ble flere norske politikere nevnt. Jeg skjønte derfor at dette måtte ha noe med norsk samfunnsliv å gjøre.

Men på nytt tenkte jeg bare at jeg hadde fått en feilsendt mail, og foretok meg ikke noe mer. Så gikk livet videre med jobb, barn og hverdag.

I dag vet jeg at Kristian P. Larsson er Fremskrittspartiets informasjonssjef på Stortinget, og at Per Sandberg trolig jobber med en ny bok om sitt liv i politikken.

Tidlig på vinteren 2016 begynte det å skje ting som gjorde at jeg snart skulle forstå at jeg ikke bare hadde fått én tilfeldig feilsending, men at jeg faktisk nå gjennom flere måneder hadde mottatt en rekke eposter jeg aldri skulle hatt.

Blant annet fikk jeg en auto-reply fra FINN.no hvor det framgikk at jeg skulle ha lagt inn en forespørsel om å kjøpe hytte i Norge, i nærheten av en by som heter Levanger.

Jeg begynte da å legge sammen to og to. Jeg hadde aldri sendt en slik forespørsel om hus. Jeg bestemte meg for å se nærmere på e-postene.

Da oppdaget jeg at mailene jeg hadde fått hadde samme adresse som min egen, men uten punktum mellom for- og etternavn. Bortsett fra at adressen manglet et punktum, var den helt lik min egen private email-adresse; [email protected]

(Google skiller ikke adresser med punktum i @gmail-adresser. [email protected] og [email protected] vil dermed være den samme adressen (red. anm.)

Den adressen hadde jeg brukt siden 2006, og jeg har vel egentlig siden tenkt at Gmail er et stabilt og troverdig maildomene. Nå var jeg plutselig ikke så sikker.

«Nesten i sjokk»

Dette skjedde i en periode hvor jeg hadde sett på den norske tv-serien «Aber Bergen», et rettsdrama med politiske undertoner. Det hele føltes litt spennende, jeg var på en måte midt i en verden som handlet mye om Norge og politikk.

Og her satt jeg i Sør-Sverige, og googlet meg frem til at Per Sandberg ikke bare er en offentlig person, men en høyt plassert politiker i Norge og regjeringen.

Jeg var nesten i sjokk. «Dette kan ikke være sant.», tenkte jeg. Min første reaksjon var å le litt for meg selv. Hadde det ikke vært for at jeg googlet Per Sandberg, og fant ut at han var norsk statsråd, hadde jeg kanskje ikke tenkt noe mer på det.

I løpet av vinteren 2016/2017 kom det flere e-poster signert Frode Reppe i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL). Gjennom googlesøk fant jeg raskt ut at han er en mektig person i norsk offentlighet, og at han hadde engasjert seg sterkt i debatten om lakseoppdrett.

Kombinert med hva som sto i mailene og hva han hadde vedlagt i epostene til statsråd Per Sandberg, skjønte jeg at dette var sensitiv informasjon.

I en epost ber Reppe blant annet Per Sandberg ta kontakt med et annet departement og framføre et budskap, men uten at departementet forstår at Reppe og oppdrettere står bak.

Hva for en mail var dette å sende fra en næringsaktør på privat mail til en høyt plassert politiker? Lobbyisten framsto som alt for husvarm med politikere i et kontroversielt parti. Det kjentes bare ikke rett. Jeg fikk en guffen fornemmelse.

Etter å ha tenkt meg grundig om, bestemte jeg meg for at e-postene hørte hjemme i offentligheten.

Et annet bakteppe for meg var den amerikanske valgkampen, med mye diskusjon om hvordan Hillary Clinton hadde håndtert sin e-mail-konto. Den såkalte «Hillarygate»-skandalen hadde reist debatt om nettsikkerhet og e-post-håndtering.

«Kommer PST til å kontakte meg?»

Det dumpet inn flere mailer fra Frode Reppe og NSL i min innboks. Det ble referert til tidligere møter og korrespondanse. Det kjentes både spennende og interessant, men samtidig: Dette hadde jeg ikke bedt om. Det var ubehagelig.

Flere høytstående norske politikere var oppført i kopifeltene i Reppes e-poster, blant annet Roy Angelvik. Jeg fant ut at han er statssekretær for Per Sandberg. Nå begynte jeg å legge sammen bitene i puslespillet.

I denne situasjonen tenkte jeg: «Skal jeg kontakte Frode Reppe og NSL, som har feilsendt mailene sine?» Skulle jeg kontakte statsråd Per Sandberg? Kommer PST, det norske sikkerhetspolitiet, til å kontakte meg? Skal jeg bare sitte på informasjonen?

Dette er jo noe som skjer, akkurat her og nå. Ingen av alternativene føltes riktig. Samtidig hadde jeg i bakhodet: Jeg har et bra liv, karriere og familie. Hva setter jeg på spill ved å gå ut med dette?

Tanken om å gå til media dukket opp, slik at informasjonen kunne bli vurdert i den norske offentligheten.

Jeg tok kontakt med en advokat. Han reagerte også kontant. «Men dette kan ikke være sant. Hva er det du sier?»

Han kontaktet Dagbladet på vegne av meg. En annen grunn til å kontakte advokat, var for å forsikre meg om at jeg ikke hadde gjort noe galt. Advokaten mener at jeg er beskyttet av svensk lov som sikrer meg «meddelande frihet» og at jeg ikke gjør noe galt ved å kontakte media.

Det er godt for meg å vite, spesielt siden målet mitt er å varsle om forhold som kan være viktige for det norske samfunnet å ha kjennskap til.

«Kjør debatt»

Ved å gå ut med e-postene ønsker jeg å sette i gang flere debatter. For det første håper jeg at det nå bringes klarhet i relasjonen som den norske Per Sandberg og hans rådgivere har med folk utenfor politikken.

Det må også fram om andre statsråder i den norske regjeringen mottar sensitiv informasjon på sine private e-poster, slik at de ikke når offentligheten.

Jeg mener derfor at den politiske ledelsen i regjeringspartiene bør granskes. All email-korrespondanse bør gjennomgås av uavhengige granskere, slik at man kan bringe på det rene om hvor mange andre e-poster politikerne har holdt unna den offentlige debatten og de statlige postjournalene.

Dette er informasjon jeg mener norske velgere har rett til å få på bordet før de går til valg i september.

For det andre ønsker jeg å reise en debatt om e-post-sikkerhet. I dag har nærmest alle en privat e-mail med ulike vitale tjenester koplet til. Det kan være alt fra privat informasjon til bookingsbekreftelser, eller informasjon om privat husjakt som fiskeriminister Per Sandberg har sendt e-post om.

Det har etter disse opplevelsene gått opp for meg at folk flest, inkludert en norsk statsråd, ikke vet nok om risikoen som følger med e-postbruk.

Jeg er ikke politisk aktiv, men mener vi skal verne om demokratiske prosesser og at vi må følge spillereglene. Det gjelder ikke minst lobbyister og den politiske ledelsen i det norske Fiskeridepartementet.

Kjør debatt.

Vänliga hälsningar

Per Sandberg, Sverige