RETT etter at alle påstander om at norsk langrenn medisinerte friske utøvere ble tilbakevist av en uavhengig internasjonal granskingskommisjon, fortsatte den svenske langrennssjefen Johan Sares nedsnakkingen av naboen:
- For meg føles det veldig rart at man skal bruke legemidler om man ikke er syk, sa Sares til den svenske avisa Expressen i går ettermiddag, og avslørte med en eneste setning at astmabehandling innen utholdenhetsidrett ikke akkurat er hans spesialområde. Så har da Sveriges langrennssjef selv ingen medisinsk bakgrunn og fleiper med at han som gammel hockeyspiller knapt har tatt en skitur siden han gikk på barneskolen.
Da er det på tide å kutte ut følelsene og forholde seg til fakta. For i virkeligheten er det ingen friske norske løpere som er blitt medisinert.
Det passer bare for noen fortsatt å framstille det slik.
OM den svenske langrennsjefen skulle føle for å bli med tilbake til virkeligheten, kan han slå opp på side 20 i rapporten fra granskingskommisjonen. Der står det medisinsk faglige svaret på det store spørsmålet i denne saken; altså om det ble gitt medisin til friske norske løpere for at de så skulle prestere bedre i løypa:
“Utvalget er ikke blitt gjort kjent med tilfeller hvor man i strid med allment aksepterte nasjonale og internasjonale retningslinjer har diagnostisert utøvere til å ha astma eller lignende luftveislidelser, og at disse utøverne uten gyldig diagnose deretter har fått medikamental behandling som om de skulle hatt slik diagnose”.
Så var det sagt. TV2s sensasjonelle nyhet fra sist høst om utdeling av medisin til friske løpere, var til slutt uten innhold.
MEN denne nyheten var ikke uten virkning. En ting er alle usanne beskyldningene fra inn -og utland om situasjonen i norsk langrenn. Slik agendastyrt vinkling og kunnskapsløshet kan ingen gardere seg mot så lenge kritikerne av norsk langrenn forbeholder seg retten til å kommentere en alternativ virkelighet.
Noe ganske annet er det grunnlaget denne 200 sider lange rapporten fra granskingsutvalget gir langrennssporten til å forsterke det helsearbeidet de nå har fått ros for:
- Denne rapporten understreker utøvernes grunnleggende rettigheter som pasienter, og at hensynet til løpernes helse må prege en omlegging til en mindre belastende skisport.
Dette tydelige pasientfokuset gjør at kommisjonen advarer skisporten mot å bruke for svake doser astmamedisin i behandlingen på grunn av frykt for å bryte dopingreglene. I det norske langrennsmiljøet har man byttet til det forholdsvis milde produktet Atrovent i stedet for de sterke beta-2-agonistene. Den omleggingen gir kommisjonen betegnelsen «underbehandling»; i seg selv et ironisk uttrykk fra en internasjonal granskingskommisjon på jakt etter eventuelle norske etiske brudd.
I DENNE sammenhengen foreslår utvalget at Norges Skiforbund nå tar et internasjonalt initiativ for å sikre alle langrennsløperne bedre beskyttelse mot arbeidsrelaterte luftveisplager. Arbeidet med å sikre utøvernes helse må aldri bli en konkurransefordel.
Selv om Olympiatoppen har manglet en samlet skriftlig framstilling av norsk praksis ved astmamedisinering, har Norge i tiår ligget langt framme på dette området. Det kan hjelpe alle utholdenhetsutøvere, og her har utvalget gjort et imponerende grovarbeid ved å hente inn opplysninger om den idrettsmedisinske standarden i hele Norden.
Skjønt absolutt hele Norden ville ikke bidra til denne internasjonale granskingen.
- Ledelsen i svensk toppidrett ønsket ikke å gi ut opplysninger om helsearbeidet sitt.
Det er i denne sammenhengen en skandale.
STYRINGEN av svensk idrett er delt i to mellom Riksidrottsforbundet (RF) og Sveriges Olympiske Komite (SOK). Det i seg selv er verd å huske på for de norske kritikerne som etter OL-resultatene sist sommer snakket om behovet for en uavhengig norsk toppidrett.
I Sverige er dette i praksis SOK sitt ansvar. Der har de svenske lederne opprettet en komite med den overordnete ledelsen for medisinsk tjenestetilbud. SOK fortalte granskerne at man hadde utarbeidet detaljerte planer for undersøkelse og behandling ved ulike sydomstilfeller; for eksempel astma.
Så langt, så bra for denne nordiske granskingskommisjonen på jakt etter mer felles kunnskap til beste for den enkelte langrennsløper:
- Problemet var bare at svenskene ifølge rapporten (side 77) nektet å utlevere disse planene. De skulle svensk idrett ha for seg selv.
Da er det greit å minne om at ingen ting var skjult når det gjaldt den seinere så hardt diskuterte norske medisineringen av langrennsløpere. Under ski-VM i Oslo 2011 ble alle lands leger og helsepersonell invitert til seminar der man gikk igjennom en medisineringspraksis som har vært kjent siden midt på 1990-tallet.
PÅ samme viste roste de utenlandske deltakerne i granskingskommisjonen i går den åpenheten som ble vist i Norges Skiforbund gjennom et halvt år med undersøkelser. Bare det å be om å bli vurdert av flere internasjonale eksperter, er unik innen idretten.
Utlendingene mente at de norske skiledernes vilje til å gi maksimal innsikt satte en standard for slike undersøkelser, og skrev i rapporten at dette er «forutsetningen for et aktivt etikkarbeid».
Også den åpne kulturen i langrennsmiljøet mellom utøvere og lagleger ble trukket fram. På den måten mente kommisjonen det var lett for de aktive fritt å diskutere spørsmål om medisiner og kosttilskudd.
Merkelig nok ble denne overveldende rosen til norsk skisport ikke referert hverken utenlands eller i de norske mediene som det siste året har drevet fram både den såkalte «åpenhetsdebatten» og den kritiske tilnærmingen til kvaliteten i helsearbeidet blant norske langrennsløpere.
I den rapporten som ble framlagt i går, konkluderte den internasjonale granskingskommisjonen at dette samme utskjelte helsearbeidet i norsk langrenn i virkeligheten holdt såkalt «gullstandard»
Da er det kanskje som hos noen av våre svenske idrettsbrødre:
- Åpenhet og ærlighet er det lettere å kreve av andre enn seg selv.