bilindustrien

fra norsk tipping

Som Rosenborg på nittitallet viser nye Nytt på nytt at man kan forandre et vinnende lag. Og i sesongens første kamp synger nyvalgt kaptein Bård Tufte Johansen det han ser og viser hvordan fletting av fortsettelse og forandring fryder.

«Velkommen til Nytt på nytt,» sier Tufte Johansen stående i dress og slips, og avleverer verbale oppspill med visuell punch om distrikt og DAB, Norge rundt, Gro og Sylvi, før han setter seg ned og presenterer paneldeltakerne.

Lillelørd

Tufte Johansen tilhører en generasjon nittitallsironikere som har tvunget hele den neste generasjonen til å måtte si «serr» for å understreke at noe de sier faktisk er seriøst ment. Nittitallskameraten har som sin viseparodifigur alltid sunget det han ser – eller «som det suser i øret så må du svare» (fra Tazte Priv) – og bedrevet nasjonal skramling i nær 25 år. Den tidligere støvsugerselgeren beskrev selv det absurd spastiske gjennombruddet Lille Lørdag som «flippete», og sammen med makker Harald Eia er han siden kjent for varm (og kald) ironi og snill (og slem) satire, der ingenting er hellig og alt kan tulles med. Men det har gått mest i tv-sjangerparodier, dårlige dialekter, distriktharselas, tulleringing til en dansk logoped, atferd utenfor egen bolig, og skildring av en orienteringsentusiast som må holde seg ved målområdet.

Tufte Johansen har lang trening som los ved å stille snurrige spørsmål og holde maska under aktualitetssatire i Lille Lørdag, Åpen post og Storbynatt. Høydepunktet som mediesatiriker av stort format er kyllingstuntet, da mediehyklekoret omkring Thorbjørn Jagland nådde bunnen. Han har nå stanget av seg hornene, men det er stadig lek med «opplysning, opplevelse og oppdragelse».

Noen er morsomme. Noen er morsomme. Og noen er morsomme. Tufte Johansen er morsom.

Tufte Johansen er og gjør narr. Sammen med makker Eia har han avkledd den falske dikotomien «å le av» vs. «å le med» noe eller noen. Man kan le for, fra, til, omkring eller mange andre preposisjoner. Lille Lørdag er en kandidat til «kulturkanon» som gjest Torbjørn Røe Isaksen har etterlyst.

Fest som 1999?

Når en stor maktfaktor nå bytter leder er det betimelig å følge med. Og kan vi fortsatt feste som om det var 1999? Eller 1990, for den saks skyld, da den britiske originalversjonen Have I Got News For You debuterte.

Tydeligvis.

I selvbeskrivelsen står det stadig at Nytt på nytt er NRK «Underholdningsavdelingens nyhetsmagasin i en satirisk form relatert til ukens nyhetsbilde». Videre står det: «I kveld med vår nye programleder Bård Tufte Johansen samt Pernille Sørensen og Johan Golden. Gjester denne uken er Kristin Halvorsen og Torbjørn Røe Isaksen»

Gjestene er svært viktige i Nytt på nytt. Ukentlig skiftes hele 2/5-deler ut, eller flertallet, som Røe Isaksen ville sagt. Høyre-politikeren har morsomme innspill underveis i sesongstarten, mens Kristin Halvorsens mer seriøse debattinnspill enkelte ganger faller igjennom. De tuller med Jon Almaas’ arbeidsoppgaver i TVNorge som vaffelsteker, det kjedelige ved rettssaken mot Jensen og Cappelen, Sylvi Listhaug (igjen) og Trump, og Tufte Johansen sier at: «Jeg er første dag på jobb – dere skal få ett poeng hver». Han får også latter da han snakker om å «sende ungen sin på skidag med shorts og oppvaskhansker» og sin ukrenkede reaksjon: «Da sitter jeg og tegner litt så lenge.»

Fredagsklubben

«Satire» kommer av latin og betyr egentlig «skål med forskjellige slag frukt», men betegner ifølge Store norske leksikon oftest det som «med spottens våpen angriper tidens, samfunnets eller det enkelte menneskets skrøpeligheter». Siden 1999 har en million seere ukentlig alle vunnet den spottende fruktkurven, dominert av politiske pærer og andre råtne epler.

Med Almaas nå ute av programlederstolen er originalbesetningen fullstendig skiftet ut. Men formatet med aktualitetssatire er et stødig stillas som tåler skiftende vinder.

Tufte Johansen er en trygg forandring for Nytt på nytt, et program med historisk sus, som tilhører NRK-kanon sammen med Dagsrevyen og Norge rundt. Det er omtalt som «tidenes norske tv-suksess», og er et av de lengstlevende programmene på norsk tv. Ingen har ledet et underholdningsprogram her til lands lengre enn abdiserte Almaas, som gned seg i hendene og sa «mange takk, tusen takk» for siste gang i desember. Han har fulgt fredagen fra pizza til taco.

I første sending satt han med penn og papir, og i en mer forsiktig fremtoning enn i senere år la han en kort vits om at «9. april er langt morsommere enn sitt rykte» forsiktig på gulvet. Programmet ellers omhandlet ulv, moské, religionskonflikter og menneskesmugling – altså omtrent som i dag. Men andre krenketider lot formuleringer som «nye spesialtrente husmødre som kan lukte seg fram til hvitløk» være kosher. Knut Nærum var i tørr form fra start, med Ole Brummske formuleringer som «det er ikke så veldig farlig å være redd», og gjest Pål Atle Skjervengen leverte vitsen «Kristin Halvorsen som ny Høyre-leder?».

Aftenposten kalte programmet «ubekvemt», VG anmeldte ikke med begrunnelsen «Nytt på Nytt ble det ikke tid til denne fredagen dessverre», mens Dagbladet ga 1 på terningen og kalte det et «mageplask».

Ny dynamikk

Det ferske trekløveret Tufte Johansen, Sørensen og Golden – komikere med ulike styrker – gir en ny dynamikk. For programleder Tufte Johansen er det liten vits i å skulle etterligne den elegante diagonalstilen og forsøke å fylle de store skistøvlene til langrennsentusiast Almaas, som ledet Nytt på nytt i 17 år. Så ute på dypt vann er det naturlig og forfriskende at fiskeentusiast Tufte Johansen heller ikler seg støvler og vadebukser, og står lyttende midt i verbalstrømmen. Han smetter opp sin fangst ved passende anledninger.

Det har vært en vennskapelig maktoverdragelse, og Almaas, en gentlemann med trekkspill, som i siste sending ble tullet med som sviker, quisling og forræder, sa: «Ta vel imot Bård Tufte Johansen i januar».

Og i kveld stod han der, slik han stod og svingte med overkropp, armer og tommeldans i første program av Lille Lørdag i 1995. Og han har jo også ledet dette programmet før: 15. april 2011 var i følge Skåber en «rampesending», der de tullet med vikaren, bråket og søplet. «Nå kalte jeg deg Jon», sier Skåber. «Det gjør du ikke igjen», sier Tufte Johansen: «Det er veldig spennende det du sier, Anne-Kat.» De tullet med dette i kveldens sending også: «Det pleier ikke å komme fra deg. Det er vi som skal gjette,» forklarer Sørensen: «Det pleier å rime.»

Han trer inn i dialogen der det trengs, lytter og ler, og er en mer folkelig del av panelet. Tufte Johansen er en god komisk medspiller, som gjør andre morsomme. Han holder maska, lytter og kommenterer med skarp spontanhumor i god timing. Det passer utmerket i Nytt på nytts rammeverk med improvisasjon basert på grundige forberedelser.

Den tidligere balansen mellom tydelig kaos (Hærland, Skåber) og orden (Nærum) er løst opp gjennom Sørensen og Golden, som har begge deler. Og med Tufte Johansen i den faste vikarposisjonen lover det godt for de som graviterer mot kaospolen. Første program ga den gode, men samtidig litt skremmende fredagsfølelsen av komikere og politikere som kiler hverandre. For programmet har påvirket politikernes offentlige opptreden, hvor det siden 1999 har vært et stigende krav om å være morsom. For å kunne vinne må de delta.

Så hva er nytt med Tufte Johansen? Egentlig ikke så mye. Men det er også hele poenget. Nytt på nytt tuller med variasjoner av de samme nyhetene hver uke. Det er gamle sanger om igjen. Vanlige folk gjør som før. Det gjør politikerne også. Og komikerne. Nytt på nytt handler om repetisjon av det vante. En overgang fra klassisk til fristil forandrer ikke det faktum at det handler om langrenn.

Både tv-forskningen og tv-journalistikken er mer opptatt av innovasjon enn tradisjon. Kulturen er sykelig opptatt av forandring. Men fokus må også rettes mot det bestandige, varige, fortsettende. Nytt på nytt handler ikke om det nye, men om det gamle, tradisjon og kontinuitet, satire over de vanlige politiske sakene.

«Vi ses neste uke,» avslutter Tufte Johansen.

Ja, det gjør vi.