Ina Roll Spinnangr og Dagfinn Hessen Paust fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) svarer i Dagbladet 20. juli på min kronikk Narkotikavalget.
Når det gjelder metadebatten de to trekker opp, har jeg selvsagt ikke den ringeste formening om eller interesse av hvem i den delen av befolkningen som agiterer for avkriminalisering av rekreasjonsbruk av narkotika som selv måtte være brukere.
Men det er innlysende at rekreasjonsbrukerne selv er aktive, og gjerne utgjør flertallet – og det er fullstendig legitimt. De har selvsagt samme rett som alle andre til å arbeide for å endre landets lover. Problemet her er at diskursen foregir å ivareta interessene til de to gruppene som er hardest rammet av narkotikaproblemet: de tungt rusavhengige og mennesker som lider under narkotikatrafikkens blodige konsekvenser.
Disse gruppene har ikke nødvendigvis sammenfallende interesser med rekreasjonsbrukerne, og det er derfor viktig også å forstå avsendernes motivasjon i debatten. Hvis ikke vil marginale eller irrelevante tiltak som avkriminalisering eller legalisering av cannabis fortsette å dominere ordskiftet, mens de rusavhengige dør i hopetall som følge av at en massiv satsing på beviselig livreddende ettervern uteblir.
Et annet problem med narkotikadebatten er at den er lite representativ. Ifølge ulike målinger er oppslutningen om et forbud mot cannabis – altså selv et av de mindre skadelige stoffene – på rundt 80% i Norge. Noe en aldri skulle tro ved å se på aktiviteten i debattfora og sosiale medier. Fenomenet omtales i samfunnsvitenskapene som “the spiral of silence”:
En oppfatning kan bli marginalisert og stigmatisert i offentligheten selv om den deles av en majoritet av befolkningen. Færre og færre velger å ta den personlige kostnaden ved å fremme synet på tross av at de har flertallet i ryggen. Mang en potensiell debattant har blitt overasket av den brottsjøen av hat som velter over den som uttrykker et restriktivt syn på narkotika i offentligheten.
Spinnangr og Paust mener altså at avkriminalisering av rekreasjonsbruk ikke vil resultere i økt bruk. I den grad det foreligger erfaringer fra andre land, er problemet at slike lovendringer vanligvis følger av at bruken allerede ligger høyt. Her i Norge er det vel 4% av befolkningen som har brukt cannabis det siste året mens mindre enn 1% har brukt andre illegale rusmidler. Potensialet for økt bruk er altså langt større her ved økende sosial aksept enn i andre land der bruk allerede er utbredt.
Videre krever aktivistene her i Norge såkalt “100% avkriminalisering” og legger i det at bruk og besittelse ikke lenger skal være forbudt. Avkriminaliseringen i andre land har imidlertid gått ut på å flytte forholdet ut av strafferetten, men det fortsetter likevel å være forbudt med reaksjoner som førerkortinndragelse, gebyrer, samfunnstjeneste etc. Også av denne grunn kan erfaringene fra andre land være mindre relevante.
Argumentasjonen for avkriminalisering av rekreasjonsbruk virker altså å hvile på en optimistisk antakelse om at det ikke vil påvirke konsumet. Det er en stor risiko for en liten gevinst. For, som forfatterne hevder, er det kun legalisering som vil kunne komme problemet med organisert narkotikakriminalitet til livs. “[A]vkriminalisering er et skritt i riktig retning, men ikke nok.”
Hvis avkriminalisering av rekreasjonsbruk kun er et skritt på veien mot legalisert narkotika, er det naturlig å forvente at de som agiterer for et slikt skritt, har et noenlunde konkret og gjennomtenkt forslag til hvordan en slik endestasjon er tenkt å fungere. Men i likhet med andre legaliseringsaktivister er FTR svært vage på dette punktet, på sin nettside foreslår de kun at myndigetene må ”utrede ulike reguleringsmodeller”.
Slik uklarhet er nok nødvendig for å kunne fremstille legalisering som en opplagt løsning. For i virkelighetens verden medfører legalisering formidable problemer. Selv om staten for eksempel skulle gjort det utenkelige og solgt kokain i legale utsalg og satt ned prisen med 90% fra dagens nivå (som kompensert for renhet er rundt kr 3500/g), ville det fremdeles vært rikelige marginer til å holde det illegale markedet gående. Prisen per gram i Colombia er 13 kroner.
Colombias andre store svøpe er nemlig et fullstendig legalt produkt: gull. Men 60% av landets gullproduksjon utvinnes illegalt for å unngå kostnadskrevende krav og reguleringer. Derfor skifter Colombias kriminelle bander og lutfattige bønder stadig mellom kokainproduksjon og gullutvinning ettersom etterspørsel og prisnivå fluktuerer. Legalt eller ikke, kokain vil fortsette å ødelegge liv på den underutviklede colombianske landsbygda så lenge livsbetingelsene der er som de er. Derfor er kjernen i landets fredsavtale som nå er under implementering, å gjøre den rurale befolkningen uavhengig av illegale aktiviteter ved en historisk satsing på infrastruktur, næringsutvikling og statlig tilstedeværelse.
Også i USA ser man hvor liten forskjell det kan være på legalt og illegalt. Landet gjennomlever nå historiens verste overdoseepidemi forårsaket av misbruk av opioidbaserte legemidler. To millioner amerikanere er blitt opioidavhengige, og bare i fjor krevde overdoser flere amerikanske liv enn hele Vitnamkrigen. Når myndighetene så fortvilet søker å stramme inn tilgangen på de legale opioidene, vender hundretusener av avhengige, som ikke lenger har råd til stoffene som utløste avhengigheten, seg mot det illegale markedet – som alltid vil kunne utkonkurrere staten siden det ikke trenger å bekymre seg for folkehelsen. De siste 6 årene har dermed også dødsfall forårsaket av illegale opioider som heroin og fentanyl eksplodert.
Skadepotensialet i de narkotiske stoffer for samfunnet er enormt, og grunnen til at enkelte ikke innser dette er nok at bruken fremdeles er forsvinnende liten i Norge. Inntil legevitenskapen en dag eventuelt lykkes med å utvikle effektive metoder for å forebygge og behandle avhengighet og andre narkotikarelaterte skader, er det avgjørende for livskvaliteten i samfunnet at den fortsetter å være det.