GARDERMOEN (Dagbladet): Sentrale norske skiledere har hittil vært forsiktige med å fronte kravet om å forby rådyr fluorsmurning for løpere under 17 år. Med tanke på alle de forbudene som plutselig styrer denne før så enkle sporten, er det til å forstå. Men denne gangen dreier det seg hverken om å pleie skigåingens tradisjonelle teknikk eller ærerike historie:
- . Dette gjelder å beskytte norsk langrenn som folkeidrett.
Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / SCANPIX
Vis mer
Nettopp fordi langrenn for tida er mer populært enn noen gang, er det rett øyeblikk til å se kritisk på egen rekruttering. Når forbudet diskuteres på ledermøtet i dag, må målet være å gjøre sporten så sosialt åpen som mulig. Det betyr for eksempel å forby fluor i konkurranser for barn og yngre løpere selv om enda et forbud i seg selv er dumt.
Og dessuten vanskelig å kontrollere.
FRAMOVER blir det uansett utfordrende å sikre langrenn som folkekultur. Denne sportens spesielle stilling i Norge har noen tunge endringer mot seg. Mildere klima gir uforutsigbare snøforhold i stadig flere tettbygde områder og store deler av den økende innvandrerbefolkningen mangler tradisjon for det å gå på ski. Der langrennssporten nå er stor og velfødd mye på grunn av en voksen befolkning med sterke skiminner, blir ikke bildet nødvendigvis slik om noen tiår.
Det er altså klare rasjonelle grunner til å åpne opp en aktivitet som i byene de siste årene mer og mer er blitt leken for barn fra økonomisk -og utdannelsesmessig ressurssterke familier. Men først og fremst gjelder det at sporten tror på seg selv. Altså at det å gå på ski gir glede livet igjennom, og det viktigste derfor er at flest mulig får den opplevelsen.
DA er introduksjonen ganske opplagt. De yngste må hjelpes med utstyr slik det allerede gjøres i de fleste sosialt bevisste lokale klubbene. Deretter gjelder det å høvle ned de sosiale forskjellene i en tung utstyrsdrevet sport for å holde lengst mulig på disse barna.
Målt i medlemmer har miljøet tilsynelatende klart dette bra. Med rundt 130 000 løpere er langrenn sammen med håndball blitt Norges nest største idrettsgren etter fotballen. Det stadig røffere utstyrskravet gir likevel unødvendig frafall.
Det er til å forstå. En undersøkelse på Hovedlandsrennet 2012 blant 15 og 16-åringer viste at enkelte løpere hadde 10 par ski, 7 par støvler og 9 par staver. Snittet blant de drøyt fire hundre løperne var 4 ski og 2 støvler og staver, men siden dengang har stakerevolusjonen skapt nye behov.
Det gjør at sporten selv har behov for å si at nok er nok.
DET er her fluorforbudet for de under 17 år kommer inn, og gir nasjonalsporten en anledning til å markere hvilke verdier den står for.
Også det med fluor er en kjent debatt etter stadige rapporter om produktenes forurensning av miljøet og fortellinger om eksklusiv fluorsmurning som koster flere hundre kroner pr. barneskirenn. Etter et dødsfall i vinter ble helseaspektet det viktigste. Forbudet er blitt til et breddeopprør i de deler av skifamilien fra Asker, Bærum og Oslo vest som klisjemessig er forbundet med miljøer som ellers sparer minst på det med utstyr.
FORELØPIG har langrennsledelsen vært forsiktige med å binde seg til forbudslinjen. De frykter konsekvensene av at det ennå ikke er praktisk mulig å kontrollere hvilken smurning som er brukt, og vil ha mer tid til å utrede hva enda et forbud gjør med sporten.
Det kan være greit så lenge selve endringen gjelder fra kommende sesongstart. For nå gjelder det faktisk å beholde kontrollen over sin egen sport slik at den fortsatt kan bære den forpliktende betegnelsen «folkeidrett».
