Tiggerdebatten er et tohodet beist med kjefter som glefser etter hverandre; en stillingskrig der partene griper tak i undersøkelser som støtter deres syn og betrakter dem som fasit, som ikke bare bekrefter at de har rett, men også at motstanderen er naiv eller fordomsfull, og har feil i alt.
Da Fafos nå famøse rapport i 2015 konkluderte med at de rumenske tiggerne i Oslo ikke var styrt av bakmenn eller kriminelle organisasjoner, ble det omfavnet som nettopp fasit, som beviset på at de som så på tiggerne med skepsis, baserte skepsisen på forestillinger og ikke på fakta. Det synspunktet har blitt vanskelig å holde fast ved etter at NRK Brennpunkt tidligere denne uken avslørte at store grupper med rumenske tiggere i Bergen var organisert nettopp av lyssky bakmenn, som også beriket seg på menneskesmugling og prostitusjon. NRKs grundige gransking blir nå brukt som, nettopp, igjen, fasit, av de som er for et tiggerforbud og generell mistenksomhet mot innflytterne med skaut, fleecejakke og pappkopp; som noe som slår fast at de som har ønsket å hjelpe tiggerne, har latt seg lure. Men det er ikke sikkert det heller er noen god tilnærming. Fafos konklusjoner står seg dårlig mot NRKs funn — men det er ikke uten videre redelig å konkludere med at fordi tiggerne i dette programmet styres av en kriminell gjeng, så er det tilfellet for alle tiggere. Og det er ille å la opprørtheten over avsløringene gå ut over tiggere på gaten, som noen har valgt å gjøre etter at programmet ble sendt. NRK er selv påpasselige med å understreke at de står inne for sine funn, men at de ikke kan utvides til å gjelde alle som synes å passe inn i samme signalement.
Det er likevel ikke til å komme fra at de som har lagt Fafo-rapporten til grunn for argumentene sine i tiggerspørsmålet har større grunn til bondeanger. En lesing av hele rapporten blottlegger ganske oppsiktsvekkende svakheter. Det er særlig knyttet til metoden forskerne har valgt. For det første har de funnet sine tallrike informanter gjennom et insentivsystem, der informantene blir belønnet både for å stille opp og for å rekruttere flere informanter. Slik henter de informasjon fra folk som allerede kjenner hverandre, som tilhører samme miljø, og som, ikke minst, kan instruere hverandre før møtene med forskerne. Dette er en velkjent utfordring for samfunnsvitenskapelig forskning i sin alminnelighet, ikke bare den som vil finne ut av hva som driver tilreisende tiggere. Metoden som forskerne har valgt, åpner, i alle fall teoretisk, for at nettverket informantene i mellom kan kuppe forskningen og styre resultatene.
Et annet problem er at informasjonen om de rumenske tiggerne i svært stor grad er basert på det de forteller om seg selv. Forskerne er tydelige på at tiggerne de har snakket med antagelig underrapporterer kriminelle forhold. Men når et uttalt mål med forskningen er å finne ut om tiggingen er styrt av hensynsløse iscenesettere, kan de rett og slett ikke velge en metode som baserer seg på at de det gjelder, selv skal fortelle om kriminalitet de er engasjerte i, eller utlevere en brutal bakmann som kan komme til å hevne seg. Og det gir i alle fall ikke grunnlag for å trekke de bastante konklusjonene forskerne gjør — som når de skriver at funnene deres «tyder på at eksistensen av velorganiserte bakmenn som kontrollerer tiggingen og annet gatearbeid i stor grad er en myte». Det er rett og slett noe de ikke har skaffet seg grunnlag for å vite noe særlig om, all den tid de av informantene deres som faktisk er en del av organisert kriminalitet, handler i strid med sine egne interesser hvis de snakker sant. Det kan ingen forvente at de vil gjøre. Det stemmer ikke helt som forskerne har sagt i etterkant at det var medienes vinklinger som var misvisende; de bruker selv underlig store og klare ord. Men saken er at måten de har valgt å gå frem på, gjør at de verken kan bekrefte eller avkrefte hypotesene de hevder å jobbe med. At de i så liten grad spør seg om informantene lyver om denne siden av hverdagen sin — noe de vil ha hatt utmerkede grunner til å gjøre — svekker konklusjonene enda mer. Det stiller ikke forskningen i et særlig godt lys når de hevder at det er «ingenting som tyder på» at noen av de store, nye husene i Romania har noe med tiggingen i de nordiske landene å gjøre — når NRK to år senere sporer noen av de samme overdådige reisverkene til nettopp bakmennene fra Bergen.
I det hele tatt er dette spørsmål som kan få bedre og mer presise svar gjennom god journalistikk, eller forskning som bruker metoder som ligner mer på journalistenes eller politiets. Her er det verd å merke seg at Brennpunkts reportasje ikke har vært den eneste i sitt slag — Dagsavisen publiserte i 2006 en artikkelserie om en kriminell gruppe romfolk som virket i Oslo. Dagsavisenes reportere gjorde lignende oppdagelser som Brennpunkt-redaksjonen — og var, i likhet med NRK-journalistene, uhyre vàre på at de antagelig ville bli forsøkt manipulert av de som har noe å skjule. Begge de journalistiske teamene unngår å basere seg på samtalene med personene de følger med på, men supplerer dem med overvåkning og observasjon, og ser etter hvordan bakmennene og tiggerne oppfører seg når de ikke tror seg observert. Dermed trer den frem, den uunngåelige og iblant urovekkende store avstanden mellom det folk sier og det de gjør.
Samtidig trenger ikke svakhetene i Fafo-rapporten å gjøre at alle funnene bør avfeies. Den gir verdifulle innblikk i en europeisk folkegruppe som har få steder å gjøre av seg, og som etter de økonomiske frislippene har strevd med å finne arbeid. De passer ikke inn noe sted. I forbindelse med diskusjonen om et eventuelt tiggerforbud, peker de på at det etter alt å dømme er mer kriminalitet i rommiljøene i København, der tigging er forbudt, enn i Oslo. Det er forståelig at ønsker om tiggerforbud blusser opp etter den siste ukens avsløringer, men all den tid politiet ikke har ubegresede ressurser, er det viktigere å gi dem bedre våpen mot åpenbart kriminelle aktiviteter, snarere enn å skape ekstra byrder gjennom å skulle håndheve et forbud mot noe som også enslige, desperate mennesker tyr til.
Ingenting er enkelt. Det finnes mennesker som tigger på grunn av stor nød og manglende muligheter i livet. Og fordi disse finnes, finnes det også mennesker som gjerne utnytter den omtanken og rausheten som denne nøden utløser i andre. Alltid der det finnes folk som er villige til å åpne lommeboken, finnes det folk som vil forsøke å utnytte dem. Det oppstår et marked, og det markedet vil det, nærmest uunngåelig, være mange som vil ha en bit av – og mange som synes det er helt greit å berike seg på det gjennom bedrageri og utbytting. Og det er først og fremst bedrageriet og utbyttingen som må tas, og gjerne tas hardt.
Mange vil ha forskjellige ideer om hvordan disse problemene kan løses. De vil fortsette å være oppgitte over de som er uenige med dem. Men en konklusjon som synes uproblematisk er denne: Det finnes knapt noen som ville velge et liv som tigger. Enten det står kyniske krefter bak dem eller ei: De med pappkoppen ville helst hatt flere muligheter i livet. Det forplikter ingen til å gi dem penger, eller å mene at tigging bør være tillatt. Men det forplikter den som går forbi, som nødvendigvis er den mest ressurssterke i det møtet, til å opptre med anstendighet.